Jødisk skyldfølelse

En bok som «Girondinernes natt» blir gjerne målt annerledes. Slike bøker får bære byrden av å være dokumenter for ettertida, fortalt av dem som fikk føle grusomhetene på kroppen. De blir lest og tillagt verdi som slike dokumenter, ikke som skjønnlitterære verk.

Derfor blir det paradoksalt at «Girondinernes natt» er skrevet av en forfatter som ikke opplevde det helvetet han beskriver. Men jøden Jacques Presser har likevel en historie som setter hans fortelling i et spesielt lys. Ved krigsutbruddet hadde historikeren Presser skrevet flere bøker.

I 1943 ble hans kone arrestert. Sporene etter henne sluttet i leiren Westerbork. Selv gikk han i dekning. Seinere skrev han flere historiebøker, og diktsamlinger og detektivromaner under psevdonym. I 1950 fikk han i oppdrag å skrive historien om de nederlandske jødenes undergang, men arkene ble liggende blanke, helt til han sju år seinere lot seg overtale til å delta anonymt i en konkurranse om årets bok. I 1957 kom dermed «Girondinernes natt» som gavebok under den årlige bokuka i Amsterdam, og for denne boka ble han tildelt landets høyeste litteraturpris, Van der Hoogt-prisen. Presser døde i 1970.

Jeg-form

«Girondinernes natt» ble Pressers forsøk på forsoning med skyldfølelsen som fulgte tapet av hans første hustru, og sånn sett er det en svært personlig og selvopplevd bok, selv om Presser bare kjente forholdene i Westerbork fra sine studier etter krigen. Historien er skrevet i jeg-form, proppfull av litterære sitater, skrevet i leiren Westerbork, av den intellektuelle Jacques som i et forsøk på å redde sitt eget skinn, lar seg verve som leirpoliti, hvis oppgave bl.a. er å bestemme hvem som hver uke skal sendes til Auschwitz.

Her møter han imidlertid rabbineren Hirsch som nærmest gir Jacques tilbake jødenes historie og hans egen jødiske identitet, noe som skal komme til å få dramatiske konsekvenser.

Intelligens

Boka er utstyrt med et forord av Primo Levi som påpeker at dette er et av de få verker av litterær verdi som framstiller den vesteuropeiske jødedommen, vestjøden som i konfliktfull dragning mellom troens og assimilasjonens poler, befinner seg i en uopphørlig identitetskrise. Primo Levi har også noen påpekninger om fortellingens litterære svakheter. Han mistenker Presser for ikke å være upåvirket av sin jeg-fortellers sans for det litterært barokke og hans trang til å strø om seg med litterære sitater, selv når han befinner seg på dødens terskel.

Her mener jeg Levi moraliserer overfor jeg-personen i et skjønnlitterært verk og «glemmer» noe så grunnleggende som at måten en jeg-roman fortelles på, ikke kan skilles fra det som fortelles. Det er nettopp det Levi vurderer som amoralsk, som gir denne lille fortellingen dens litterære styrke og gjør den utfordrende. Enkelte historier må fortelles stadig på nytt. Med sin litterære intelligens er det nettopp det Jacques Presser maktet.