Johan Borgens mørke rom

I biografien om Johan Borgen gir Espen Haavardsholm et velbalansert og veldokumentert bilde av Borgens kamp for å holde sine indre demoner i sjakk.

Er ethvert menneske en gåte? For seg selv og for andre? Har vi alle noe å skjule? Fins det et hemmelig rom i vårt indre som bevoktes av engler med dragne sverd, et rom vi selv endog nødig trer inn i, fylt til veggene som det er av skyld- og skamfølelse og lyster og ønsker vi ikke vil vedkjenne oss? Er det her en dikter må bryte seg inn for at de gnistene skal kunne slå som det ekte og dype diktverk flammer opp av? Og skal jakten på nøkkelen som kan åpne dørene til dette rommet, være biografens hovedanliggende?

Etter Freud har i alle fall slike forestillinger grodd seg så fast i oss at vi knapt kan tenke oss et biografisk prosjekt som ikke er farget av disse. Det er også denne biografien. Men det kan gjøres på mange vis. Haavardsholm har valgt å trå varsomt. Han går både i dybden og bredden. Det Borgen-portrettet han gir, er sobert, etterrettelig og tilforlatelig, og dette nettopp fordi han ikke foregir å ha funnet noen universalnøkkel til dikterens indre rom. Han har hatt et enormt materiale å forholde seg til, og han har behandlet det nennsomt og klokt. Det er én av denne biografiens største fortjenester.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han har hatt sine forgjengere, men de tidligere biografiene har vært høyst ufullstendige, og dessuten ikke alltid til å stole på. Til materialet hører ikke minst Borgens egne selvbiografisk funderte skrifter, samt brev og haugevis av etterlatte, utrykte notater. Men Borgen var svært tilbakeholden med opplysninger av privat karakter.

Når vi beveger oss utover de rent ytre og ikke-brennbare personlige data, så har Haavardsholm ofte vært nødt til å lese mellom linjene.Det har han gjort med stor kløkt, ikke minst der hvor han drøfter det biografiske utgangspunktet for de skjønnlitterære verkene. En annen viktig kvalitet ved denne biografien er at den går så vidt grundig inn på det som vel burde være det aller viktigste i en litterær biografi, men som altfor ofte blir stemoderlig behandlet, nemlig forfatterens litterære produksjon.

Etter mitt syn er og blir de litterære verkene de viktigste kildene, ikke til forfatterens liv, men til forfatterens personlighet. Det er her han åpner dørene på gløtt til de innerste rommene i seg selv.

Dette tar Haavardsholm høyde for - med all den forsiktighet oppgaven tilsier. For at det fins en slik sammenheng, er det ikke tvil om. Wilfred Sagen er selvsagt ikke Johan Borgen, men at han har brukt sin egen bakgrunn og sitt eget liv - især i de to første bøkene om ham - vet enhver som i det minste har litt peiling på Borgens liv. Og Haavardsholm er sannsynligvis inne på noe riktig når han spør seg selv om det var kjellermulighetene hos seg Borgen vil se til bunns i da han skrev Lillelord-trilogien.

For bak den tilsynelatende korrekte fasaden slet Borgen med et sinn som rommet store lag av sjelelig grums. Som Wilfred Sagen var han en spiller, en mann som kunne briljere, og som kjente spillets regler - og brøt dem eller brøt sammen, når trykket ble for stort. To ganger i barndommen hadde han et nervøst sammenbrudd, og gjennom hele livet var han plaget av dype depresjoner, på grensen til det suicidale. Forholdet til moren og faren og hele den høyborgerlige bakgrunnen er selvsagt et kjernepunkt. Den bråmodne og lynskarpe guttungen var hele familiens kjæledegge, og man skulle tro at han gjorde alt som skulle til for å gjøre suksess på sine foreldres og sitt miljøs premisser. Men det motsatte skjedde.

Historien om Johan Borgen er historien om den forkjælede vestkantgutten som fikk sitt eget miljø i vrangstrupen, lot seg utstøte og til og med levde på kanten av loven i store deler av sin ungdomstid. Tittelen er i så måte velvalgt, med sine allusjoner både til Bibelen og Steinbeck, ja, personlig fikk det meg til å tenke på likhetene mellom den unge opprøreren Borgen og skuespilleren James Dean - også en mann med mørke kilder og en undergangsdrift, som ble hans bane, men som Borgen klarte å holde styr på, ved hjelp av sin ustoppelige virketrang.

Haavardsholm bringer mye nytt stoff uten å falle for fristelsen til å boltre seg i pikante detaljer, men for å utdype forståelsen av den biograferte selv. Han oppsøker aldri de pikante historiene for pikanteriets egen skyld. Biografien er i det hele tatt velsignet fri for boulevard-fakter, også i framstillingen av omstendighetene omkring Borgens brudd med sin første kone og den dramatiske innledningen på det livsvarige samlivet med Annemarta, og likeledes hans eskapader med skuespillerinnen Liv Strømsted i begynnelsen av 50-årene, et forhold som verken den ene eller den annen av de involverte noensinne kom helt over.

Borgen er den norske 1900-tallslitteraturens altmuligmann framfor noen. Dette måtte til tider gå utover kvaliteten, men i nesten alle de sjangrene han prøvde seg, skapte han mye av blivende verdi. Sitt tungsinn til tross rakk han over utrolig mye. Hans arbeidskraft og arbeidstempo er legendarisk. Han var den fødte journalist. Som alle vil vite, var han Dagbladets mann nesten kontinuerlig i bortimot 50 år, og sammen med bl.a. Einar Skavlan og Gunnar Larsen det inkarnerte bildet av den kritiske og glitrende velskrevne Dagbla'-journalistikken som ble utviklet i 30-årene. Om livet i redaksjonen og forholdet til de nevnte vennene og rivalene har Haavardsholm også mye å berette.

Haavardsholm går både i dybden og bredden. Og det er i seg selv en bragd. Borgen nådde nemlig over så utrolig mye. Som motto for sine memoarer brakte Borgens forlegger, Harald Grieg, et sitat - One must keep working continuously otherwise one thinks of death. Det kunne også stått som motto over Borgens liv. Hvis vi tilføyer at dette også bidro til å forhindre de mørke kildene i å løpe over, nærmer vi oss kanskje en forklaring på Borgens virke. På sitt kompetente og usensasjonelle vis har Haavardsholm med sin biografi brakt oss nærmere en slik.

Artikkelforfatteren er litteraturanmelder i Dagbladet.

PSYKISKE PROBLEMER: Bak den tilsynelatende korrekte fasaden slet Johan Borgen med et sinn som rommet store lag av sjelelig grums.