TIL DOMS OVER FORSVARSLØS FANGE: Den første moralske impuls Johan Galtung får når han skal kommentere tildelingen av fredsprisen til Lui Xiaobo, er å «forstå» det kinesiske diktaturet. Dette er den moralske ufølsomhets maktservile linje, skriver Bernt Hagtvet.Foto: Lars Eivind Bones
TIL DOMS OVER FORSVARSLØS FANGE: Den første moralske impuls Johan Galtung får når han skal kommentere tildelingen av fredsprisen til Lui Xiaobo, er å «forstå» det kinesiske diktaturet. Dette er den moralske ufølsomhets maktservile linje, skriver Bernt Hagtvet.Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Johan Galtungs moralske striptease

FREDSPRISEN: Ikke så få av oss ble inspirert av Galtung på 1970-tallet. Like mange har følt et økende ubehag ved hans suksessivt moralske, politiske og intellektuelle forfall.

I 1936 FIKK den tyske anti-militarist og redaktør Carl von Ossietzky Nobels fredspris. Tildelingen vakte Adolf Hitlers raseri. Fra da av forbød Føreren tyskere å motta Nobelpriser. Ossietzky selv var fratatt muligheten til å uttale seg. I likhet med årets fredsprisvinner Liu Xiaobo satt Ossietzky fengslet.

Anklagen mot Ossietzky lød på høyforræderi. I 1927 hadde den humanistiske publisisten og pasifisten i sitt venstreliberale tidsskrift Die Weltbühne avslørt hvordan det tyske Riksvernet forberedte en ny krig gjennom hemmelig opprustning. Etter en dom på 18 måneder i 1931, ble han benådet i 1932. Men etter maktovergivelsen til Hitler 30. januar 1933 ble Ossietzky igjen sperret inne, denne gang i en konsentrasjonsleir. 4. mai 1938 døde han av hjernetuberkulose under kummerlige forhold i fengselssykehuset i Berlin-Nordende.

CARL VON OSSIETZKY sto for en prinsipiell demokratisk og pasifistisk holdning i en ideologisk opprevet tid. I mangt ligner han på Liu Xiabo. Den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen og Ossietzky står i en lang rekke av fredsprisvinnere som har kjempet mot politisk undertrykkelse og diskriminering - fra Albert Luthuli, Martin Luther King jr., Aleksandr Solsjenitsyn, Andrej Sakharov, Lech Walesa til Nelson Mandela.

Alle kjempet de mot brutale diktaturer eller systematisk undertrykkelse. Ikke så få av dem ble raljert over av personer som burde sett forsvaret av åndsfrihet og politisk sivilisasjon som sin fremste oppgave.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HØSTENS FREDSPRISTILDELING har en parallell. 23. november 1936 kom nyheten om at Carl von Ossietzy var tildelt fredsprisen for året 1935. Året før hadde vår nobelsprisfeirede dikter Knut Hamsun angrepet fangen Ossietzky. I Aftenposten 22. november 1935 skrev han. «Det er kanskje ikke helt avveien å minne om at hr. Ossietzky kunne ha forlatt Tyskland både før og etter at nazismen hadde tatt makten. Men det ville han ikke. Man regnet med at folk ville skrike opp når han ble satt fast. Og man regnet ikke feil ... Denne eiendommelige fredsvenn tjener nu sin fredsidé ved å være permanent «ubekvem» mot myndighetene i sitt fedreland!»

Hamsuns spark til den syke fangen vakte enorm reaksjon her hjemme. Umiddelbart kom svaret fra Nordahl Grieg: «Svar, Ossietzky! Horntonen går, her er stor dikter som går til angrep på deg. Han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje vil det være en av de tingene vi ikke glemmer - den store verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare.»

DET ER HER de ubehagelige paralleller melder seg. I dag treffer Nordahl Griegs svar fra 1935 Johan Galtung. Påtakelig narsissistisk starter Galtung sin kommentar med å si at han vil «skryte litt av seg sjæl» (Klassekampen 23. oktober). Og fortsetter: «Jeg er ofte i Kina og har møter med mennesker jeg kjenner i sentralkomitéen.»

Galtung «har forståelse for Kinas reaksjon mot fredsprisen til Liu». Kineserne «føler seg trampet på» (det samme gjaldt også som kjent Adolf Hitler). «Det kan være at Liu er blitt tatt for hardt. Jeg vet ikke hva kineserne har på ham ...»

MERK TONEN: Hva kineserne «har» på ham. Galtung legger så til at hva nå myndighetene enn kan ha «hatt» på Liu, er hans sak «en ganske liten del av et stort totalblide. Også de borgerlige og sivile rettighetene er blitt dramatisk forbedret i Kina de siste tiårene». Overskriften på intervjuet sier det meste: «Blant Kinas beste venner.»

Og så kommer paradeargumentet som brukes av alt og alle som kan krype og gå på den såkalte venstresiden i Norge når Nobeltildelingen skal svertes: Diktaturet har løftet «400 millioner mennesker fra nød til lavere middelklasse».

I KLARTEKST - det Johan Galtung her gjør er å løpe diktaturets ærend, slik Hamsun gjorde i 1935. Det er noe uutholdelig lett over Johan Galtung i denne saken, som det er over mesteparten av det norske marxissante venstre i synet på rettstatlighet og politisk frihet i andre land.

Carl von Ossietzky nektet å forlate Tyskland. Kampen måtte utkjempes hjemme. Også Liu vendte tilbake til sitt hjemland, enda han kunne ha støttet seg til Hamsuns råd og valgt eksilet. Begge står de for menneskerettslige reformer, en sivilisering av politiske omgangsformer i sine hjemland. Begge møter fra fremtredende personer en moralsk kulde og en selvtilfreds likegyldighet som grenser til det infame. Det går en linje fra Knut Hamsun til Johan Galtung: Den moralske ufølsomhets maktservile linje.

PÅ AKKURAT DETTE PUNKT er Johan Galtung faktisk et stykke verre enn Hamsun, for fredsforskeren impliserer at Liu har gjort seg skyldig i et eller annet kriminelt, i tillegg til å være for demokratiske reformer. Infamt åpner Galtung for at myndighetene kan «ha» noe på Liu. Hva kan det være? Horntonen går, Johan Galtung. Selv den politiske klovnen Hamsun drev ikke med slik mistenkeliggjøring - antydningens insinuante karaktermord.

Vi merker oss at Johan Galtung avstår å forsvare Lius selvfølgelige rett til å ytre seg og unngå å bli kastet i et fangehull for sine meningers skyld. Sjelden har Johan Galtung danset en mer avslørende moralsk striptease. Skulle vært morsomt å høre ham forsvare disse synspunkter for eksempel i møte med Vaclav Havel, som han sikkert også har møtt.  

FELLES FOR Hamsun og Galtung er at de fra sitt trygge nord opphøyer seg til dommere over forsvarsløse politiske fanger, i stedet for å forsvare dem prinsipielt og kraftfullt mot vilkårlig fengsling fordi de er for politiske reformer. Uskjønt er dette, særlig, må jeg si, for en som har mottatt Humanistprisen, slik Galtung har.

Den første moralske impuls Johan Galtung får når han skal kommentere tildelingen av fredsprisen til Lui, er altså å «forstå» det kinesiske diktaturet. Han tar faktisk parti for de han «kjenner» i sentralkomitéen. Dette er intet nytt fra hans side. Johan Galtung har en lang historie som diktaturets håndlanger og leiesvenn. Hans bok om Kina fra 70-tallet kan i mangt leses som et tidlig uttrykk for skjønnmaling av det kinesiske ettpartistyret. Hyllesten kom på et tidspunkt da det var umulig å unnskylde overgrep med henvisning til økonomisk vekst. Det er Galtungs linje nå. Rollen som politisk pilegrim var derfor på sett og vis verre for 35 år siden enn nå - diktaturet hadde færre unnskyldende trekk da.

MEN DEN TANKEFEIL Galtung begår på dette punkt i dag gjør ikke saken stort bedre: Han bruker nemlig velstandsøkning for å unnskylde politisk represjon. Det er her hans argumentative skråplan kommer inn:

At Kina har lykkes med å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom, er vi alle glade for. Men økonomisk vekst kan ikke brukes som argument mot ytringsfrihet og rettsstatlighet. Under ligger tankegangen at ytringsfriheten (som gjerne foraktfullt omtales som «vestlig») ville føre til politisk ustabilitet. Like gjerne kunne man sagt at med mer ytringsfrihet og politisk og åpenhet kunne Kina unngått de talløse korrupsjonssakene som er kommet i kjølvannet av partimonopolet. Og med større politisk og intellektuell pluralisme kunne antakelig også landet ha nådd lenger i vitenskapelig og kommersiell skaperkraft.

Viktigst: Større politisk pluralisme kan motvirke den gradvise oppsamling av politisk og regional konflikt nedenfra som i dag ikke finner åpent institusjonelt demokratisk utløp og som derfor akkumuleres. Den sentralistiske linje kommunistpartiet har lagt seg på under sitt Han-kinesiske lederskap kan lett føre til kriser som igjen fører til en eksplosjon. Kina har lært av Bismarck i hans kamp mot arbeiderbevegelsen: «Mot demokrater nytter bare soldater».

Samlet ser vi her et argumentativt skråplan fra Galtungs side. Samme logikk anvendt på Adolf Hitler i 1935 ville lyde omtrent slik: Føreren har løftet millioner tyskere ut av arbeidsløsheten. La oss derfor se litt mildt på hans arrestasjon av politiske opposisjonelle. Føreren «har» nok noe på dem, skal du se.

DET GALTUNG IKKE HAR mot til å si - han har jo så mange venner i Kina - er å betegne tingene med dets rette navn: Kina er i dag et ettpartiregime med et totalitært parti som febrilsk forsvarer sitt maktmonopol.  Ja, det er skjedd økonomisk vekst, og ja, noen sivile rettigheter er kanskje styrket (Galtung kan jo spørre noen av dem som forsøkte å få skyldige dømt i skandalen omkring oppblandet melkeblanding for spedbarn nylig).

Økonomisk vekst kan imidlertid aldri brukes for å unnskylde at det kinesiske kommunistparti er skyldig i talløse forbrytelser mot det kinesiske folk. (De siste dokumenterte oppgaver over tallet på omkomne under Maos «det store spranget» fra 1958 til 1962 er nå på mellom 41 og 43 millioner; kulturrevolusjonen drepte ca. 600  000).

KINA INSISTERER på at menneskerettighetsoverholdelse er et «indre anliggende». Under ligger teorien om uavkortet nasjonal suverenitet, en linje som er forlatt i moderne internasjonal rett. Her fører Kina videre den forsvarslinje mot innsyn som Stalin i 1948 satte som betingelse for å underskrive FNs universelle menneskerettighetsklæring. Blant de få land som biter seg fast i denne holdning er Burma og Iran.

Det kinesiske kommunistpartiet er aldri legitimert i noe fritt valg. Det står for et kulturelt folkemord i Tibet, undertrykker andre minoriteter (iughurene) og er ansvarlig for en rekke økologiske katastrofer.  

AKKURAT NÅ, før selve utdelingen den 10. desember, oppfører regimet seg - helt forutsigbart - som en forvorpen snørrunge, som mobberen i skolegården som bare skjønner de stumpe gjenstanders språk.

DEN NÆRMESTE historiske parallell for dette styret finner vi i den europeiske fascismen. Kina ligner mer og mer et  repressivt utviklingsdiktatur, med en stat som står over en mer og mer brutal kapitalistisk økonomi, med de-mobilisering av arbeiderklassen som fremste modus operandi og en mer og mer uttalt nasjonalisme og nasjonalsjåvinisme som spore og garnityr. Ikke ulikt det regime som Mussolini skapte i Italia fra ca. 1925 til 1943, bare mer totalitært. At demokratiforkjempere som Lui Xiabo må fengsles, følger logisk av dette regimets natur.

Å JA, DET ER virkelig en forskjell mellom Hamsun og Galtung: Sistnevnte er faktisk mer ynkelig regime-servil enn Hamsun var. Knut Hamsun ville som kjent få Hitler til å avsette Terboven da han møtte Føreren i Obersalzberg. Og ble kastet ut av en illsint nazidiktator.

Med den forståelse Johan Galtung viser overfor det kinesiske diktaturet og den frapperende moralske kulde og infamitet han paraderer overfor et av dets fremste offer, er det neppe sannsynlig at han vil gå en tilsvarende skjebne som den som ble Hamsun til del i møte blant vennene i Sentralkomiteen.

MAN SPØR SEG: Hva blir det neste fra Johan Galtung? Støtteerklæring til Robert Mugabe fordi han er anti-imperialist og fordi Johan Galtung kjenner noen høyt oppe i Harare?  

Bernt Hagtvet var redaktør for «Folkemordenes svarte bok» (2008) og forfatter av «Ideologienes århundre» (2010), og fikk Humanistprisen i 2008.

FREDSPRISVINNERE: Johan Galtung kritikkverdige uttalelser om Liu Xiaobo (t.v.) har en parallell i Knut Hamsuns angrep på den fengslede Carl von Ossietzky i 1935, mener Hagtvet.  FOTO: EPA/Scanpix
FREDSPRISVINNERE: Johan Galtung kritikkverdige uttalelser om Liu Xiaobo (t.v.) har en parallell i Knut Hamsuns angrep på den fengslede Carl von Ossietzky i 1935, mener Hagtvet. FOTO: EPA/Scanpix Vis mer