Johan Theorin

Imponerende debut fra et svensk krimtalent.

Kurt Hanssen

kurhanss@online.no BOK: Høsten 1972 blir en fem år gammel gutt sporløst borte på den svenske øya Öland, og livet mister all mening for Julia, moren hans. Men mer enn tjue år senere skjer noe som gir henne et slags håp.

Tilfredsstiller

«Skumringstimen» er en imponerende debutroman, og uten tvil den beste nye svenske kriminalforfatter jeg har lest siden Stieg Larssons første bok for tre år siden.

Her snakker vi om en kriminalroman som tilfredsstiller på alle punkter, som oppfyller hvert eneste krav og ønske man måtte ha til ei bok i sjangeren. Den lever til og med opp til den forslitte «klarte ikke å legge den fra meg»-klisjeen.

Johan Theorin tegner med enkle, men sikre streker portrettet av moren til lille Jens. Hun lever et ynkelig liv i Göteborg, er utdannet til sykepleier, men er mest sykemeldt på grunn av psykiske problemer. Hun har en tung depresjon som hun tøyler med rødvin og enda mer rødvin, hun er tiltaksløs og lever delvis i en fantasiverden hvor Jens fremdeles lever.

Sandal i posten

Alt det forandrer seg brått når hennes far, Gerlof, ringer henne fra gamlehjemmet på Öland. Han har fått en guttesandal i posten, og tror den må ha tilhørt Jens. Han vil at Julia skal komme hjem til øya, og etter mye fram og tilbake bestemmer hun seg for å reise.

Den andre historien som fortelles i «Skumringstimen», handler om Nils Kant, og den tar til sommeren 1936, når han er ti år. Nils er eldst av to brødre, og har allerede et oppblåst selvbilde som gjør ham både uberegnelig og farlig. Som åra går sprer han skrekk rundt på øya med oppførselen sin, og etter hvert er det bare moren som vil ha noe med ham å gjøre. Til slutt blir han nødt til å flykte, og han havner etter hvert i Sør- og Mellom-Amerika.

Uhygge og sorg

Denne boka byr på et perfekt kriminalmysterium, hvor ingenting er hva det gir seg ut for å være og hvor overraskelsene står i kø. Johan Theorin klarer å ta vare på en uhyggelig og sorgtung stemning gjennom hele boka, og et par steder er det til og med en anelse overnaturlige hendelser. Dessuten tar Theorin godt vare på hovedpersonene sine, både Julia og Gerlof og Nils Kant framstår som virkelige mennesker, ikke endimensjonale klisjeer.

Theorins naturbeskrivelser fra Öland, med det øde sletteområdet som kalles alvoret, de forblåste strendene, de fraflyttede plassene, er også gjort med kyndig hånd og stor innlevelse.

Dette er på alle måter en velgjort og velskrevet roman, ikke minst til å være fra en debutant. Theorin har lovet tre bøker til fra Öland, så det er bare å glede seg til fortsettelsen.