Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Johansens rapport

Besk medisin for Europas viktigste land.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Har nasjoner sjel? Legeme? Taleevner? Kan en stat være syk? Morgengretten? Bakfull? Slike distraherende spørsmål er det lett å stille seg etter å ha lest Jahn Otto Johansens siste rapport, «Den tyske pasient». Personifisering er kommunikasjonssamfunnets altetende bendelorm, den rammer også språklige abstraksjoner som stat, nasjon, demokrati. Tyskland er derfor en kvinne på sotteseng, og Johansen er utstyrt med hvit frakk, stetoskop og reseptblokk. Han likner riktignok mer på en kommunelege som stiller en diagnose enn en kirurg som gjør inngrep. Men vi er takknemlige så lenge Jahn Otto Johansen ikke strutter rundt i sykepleieruniform.

Leseverdig

Hvorvidt diagnosen er riktig får framtidas historikere avgjøre, men rapporten er i det minste leseverdig. «Den tyske pasient» er en høyaktuell, nøktern og ryddig oppdatering på utviklingen i et sentralt europeisk land (skandalen rundt Günther Grass er med). Johansen sveiper innom mange temaer som også er relevante for flere EU-land - fra multikulturalisme, innvandring og fotballpatriotisme til mer sobre gjennomganger av helsereformer, arbeidsledighet og miljøvern. Den røde tråden i boka er imidlertid det som er mest særpreget tysk; forholdet mellom Øst og Vest og begges uavklarte forhold til fortida. Sjelen er like presset som økonomien, og tyskerne finner ikke helt ut hva det vil si å være typisk tysk.

Schizofreni

Schizofreni hører med til sykdomsbildet. De siste åras fokus på tyske offer rundt annen verdenskrig er en smertefull, men nødvendig behandling på vei mot framtidig helbredelse. Gjenforeningen av Øst og Vest har heller ikke gått smertefritt, og Johansen viser at Tyskland fortsatt mentalt består av minst to land. Vesttyskerne skylder på østtyskerne fordi økonomien er skral, mens østtyskerne føler vesttyskerne behandler dem som annenrangs borgere. Kun 49 prosent av østtyskerne har stor tro på demokratiet (mot 80 i Vest). De vil heller ha økonomisk trygghet enn frihet. Av de 15 millioner innbyggerne som er igjen i det tidligere DDR, arbeider bare 40 prosent. Trygdemisbrukere, sier vesttyskerne. Resultatet er at begge parter er overbevist om at lyset i tunnelen befinner seg bak dem.

Fremmedgjort

Johansen kjenner sitt tema, eller pasient om man vil, intimt. Han beveger seg traust, men uanstrengt fra bøker, forskning og hukommelse til samtaler med fordomsfulle tyskere på stamkneipa Holzwurm i Berlin.Boka munner ut i en fortvilelse over at bula, som serverte billig tysk bondekost, er blitt byttet ut med en etiopisk-tysk restaurant. Historien kunne godt sluttet der, med at Johansen føler seg fremmedgjort overfor landet han har elsket siden Weimarrepublikken ble dannet, men vi har en mistanke om at han vil komme tilbake, til sykehuset (Aschehoug/NRK), og finne den tyske pasienten oppegående. Johansen er kanskje ikke den spenstigste rapportskriveren vi kunne sendt ut, men han er den stødigste. Han er vår lege i Sentral-Europa, et kontinent fullt av pleietrengende.