Johaug og dommerne

Kampen mot doping i idretten er viktig. Minst like viktig er utøvernes rettssikkerhet. Den er meget svak.

Kommentar

Med monotont gravalvor forkynte lederen av påtalenemnda dommen over Therese Johaug. Oslos tidligere politimester, den forhenværende skøyteløperen Anstein Gjengedal (2.13.00 på 1500-meter i Inzell i 1966), var sikker i sin sak. Johaug var «ikke uten skyld», slik Antidoping Norge har konkludert i vedtaket om to måneders utestengelse. Påtalenemndas prosessfullmektig, advokat Nils R. Kiær, var enda tydeligere. Han uttalte at skyldspørsmålet allerede er klarlagt.

Uttalelsene kommer før saken er ferdig etterforsket og før det er utarbeidet påtalebegjæring. Og før denne begjæringen er sendt til Domsutvalget i Norges Idrettsforbund som er dømmende instans i saken. Og likevel er det ingen grunn til å klandre herrene Gjengedal og Kiær for å drive forhåndsdømming. I en dopingsak er ikke den anklagede uskyldig inntil det motsatte er bevist, slik vi kjenner det fra strafferetten. I idretten gjelder den motsatte regelen: Det er den anklagede som må bevise sin uskyld. Hvis det foreligger en positiv dopingprøve, er utøveren automatisk skyldig i regelbrudd. Her gjelder prinsippet om det objektivet ansvar: Idrettsutøveren må selv kontrollere at han eller hun ikke får i seg «særskilte» eller «forbudte» stoffer fra dopinglista. Det er mulig å gå klar etter en positiv dopingprøve, men uhyre krevende. Den anklagde må selv bevise hvordan det forbudte stoffet ble tilført kroppen uten egen kunnskap eller medvirkning. I Johaug-saken er det uansett ingen problemstilling. Det er ikke bestridt at skiløperen selv smurte seg med den forbudte kremen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Dette mister Johaug: Sosiale samlinger, støtte, renn og penger

Blir en idrettsstjerne dømt for å ha dopet seg, kan konsekvensene bli meget store. I verste fall ødeleggende for resten av livet. En dopingdom innebærer utestengelse fra all idrett for en kortere periode, eller for resten av livet. Den dømte blir fratatt retten og muligheten til å utøve sitt yrke, ofte med store økonomiske og sosiale konsekvenser. Dette er særegent for idretten. Domsorganene i Norges Idrettsforbund (NIF) kan gripe inn i selve retten til å utøve yrket. Skal en lege fratas lisensen eller en advokat fratas bevillingen, er det statlige organer som ilegger slike sanksjoner. Idretten har særdeles langtrekkende og rammende tvangsmidler uten at de omfattes av alminnelige garantier for rettssikkerhet. Grunnen er i utgangspunktet enkel: Det er viktigere å skremme folk fra å bruke dopingmidler enn å bruke straff som er proporsjonal med regelbruddet og som sikrer utøveren grunnleggende menneskerettigheter.

Les også: Klar norsk beskjed til skiverdenen: Ingen særbehandling av Therese.

Det er til pass for juksemakerne at de blir hardt straffet, vil mange hevde. De fleste vil si seg enige i det. Doping er ikke bare i strid med idrettens viktigste verdier, den undergraver også idrettsbevegelsens troverdighet og kommersielle appell. Den økonomiske utfordringen var nok sterkt medvirkende da dopingreglene ble strammet inn og kontrollorganet WADA ble etablert. Det skjedde etter dopingskandalen i Tour de France i 1998. Fram til i dag har NIF samkjørt sitt dopingreglement med WADA. I 2004 innførte NIF regler om objektivt ansvar, strengere bevisbyrde for den anmeldte utøveren og lettere bevisbyrde for påtaleorganet. Dermed forsvant også den beskyttelse som alle har i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) bestemmelser om rettferdig rettergang i både sivile og straffesaker.

Begrunnelsen for dette er at EMK bare gjelder for stater og deres handlinger. Som frivillig organisasjon faller derfor idrettsforbundet utenfor. NIF kan praktisere et regelverk som ikke tar hensyn til sentrale menneskerettigheter, hevdes det. Det synet er omstridt. Kritikerne peker på at idrettens straffereaksjoner og det nære forholdet til staten, drar i motsatt retning. Også NIFs sjefjurist, Henriette Hillestad Thune, har i en artikkel pekt på at «forholdet mellom idrettens sanksjoner og EMKs artikkel 6 ennå ikke er avklart verken av Menneskerettsdomstolen eller av norske domstoler».

I Norge er staten og idretten tett sammenfiltret, både når det gjelder økonomi og overordnede målsettinger. Det gjelder ikke minst arbeidet mot doping. Antidoping Norge er en statlig stiftelse som driver dopingkontroll, og som gjennom påtalenemnda utøver påtalevirksomhet overfor NIFs domsorgan, slik vi ser det i Johaug-saken. Norge har også undertegnet Europarådets antidopingkonvensjon. I praksis er staten både overvåker og siste instans i dopingspørsmål.

Til sammen peker dette mot et klart behov for å øke rettssikkerheten i saker som gjelder doping. Et system som ikke respekterer menneskerettighetene og uskyldspresumsjonen, vil i lengden ikke ha troverdighet. Det vil svekke idretten og kampen mot doping.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook