Forfatteren John Irving: «Siste natt i Twisted River» er klassisk irvingsk, med det kvalitetsstempelet som automatisk følger med merkevaren, men det minner mer om tidtrøyte enn mesterlig, underholdningsrik og grenseoverskridende litteratur. Foto: Hans  Arne Vedlog
Forfatteren John Irving: «Siste natt i Twisted River» er klassisk irvingsk, med det kvalitetsstempelet som automatisk følger med merkevaren, men det minner mer om tidtrøyte enn mesterlig, underholdningsrik og grenseoverskridende litteratur. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

John Irving gjentar seg

Klassisk irvingsk, med god hjelp fra autopiloten.

||| ANMELDELSE: DU KJENNER igjen en Woody Allen-film, du blir raskt fortrolig med lydbildet til Radka Toneff og du vet garantert hva du får når du åpner en ny roman av den amerikanske forfatteren John Irving. Ikke dermed sagt at forutsigbarhet reduserer kvalitet, tidvis tvert imot, men når plottets gang, tone, stil og symboler beveger seg i etablerte mønstre, blir det mer påtrengende å sammenlikne det nye med det gamle. Woody Allen har nok laget sine beste filmer, Toneff er død, og John Irving, ser det ut til, må anstrenge seg mer hvis han skal overgå sine moderne klassikere: «Garps bok», «Hotell New Hampshire» og «En bønn for Owen Meany».

SLIK SER de typiske Irving-ingrediensene ut: Handlingen er som regel lagt til New England og Iowa, noen av personene driver med brytesport, andre er prostituerte eller lever av å skrive. En bjørn dukker helst opp. Noen blir utsatt for en dødsulykke og/eller skjærer av seg kroppsdeler. Familieforholdene er dysfunksjonelle, og mor/far er gjerne fraværende. De seksuelle forholdene er sjelden A4, ofte utfolder de seg mellom yngre menn og eldre kvinner og/eller utspiller seg som trekantdramaer. Som regel oppstår det bisarre og tilfeldige hendelser/ulykker i begynnelsen av romanen som får uante og uoversiktlige følger for resten av fortellingen. Innimellom får leseren utallige bihistorier som kunne fungert som korte, avsluttede noveller.

John Irving gjentar seg

SÅ HVA HANDLER John Irvings nye roman om? Mer av det samme. «Siste natt i Twisted River» åpner dramatisk. Med en dødsulykke. Året er 1954. Den unge tømmerfløteren Angel sklir og drukner, omtrent på samme sted som leirkokken Dominic Baciagalupos kone Rosie druknet ti år tidligere. Noen dager seinere forveksler kokkens sønn, tolv år gamle Daniel, farens elskerinne med en bjørn og slår henne i hodet med ei stekepanne, så hun dør. Hun var kjæresten til byens eneste politimann, den voldelige og uberegnelige Carl, så kokken bestemmer seg for å flykte fra Twisted River sammen med sønnen. Hans beste venn Ketchum hjelper dem på veien. Dominic og Daniel setter av gårde i retning Angels hjemby Boston, og slik begynner en lang fortelling om hevn, skyld og flukt. I femti år jakter Carl på sin kjærestes drapsmenn, og nesten like lenge flykter Dominic og Daniel fra by til by, der de stadig forandrer jobber og identiteter. Dominic fortsetter å jobbe som kokk, Daniel blir en suksessrik forfatter. Og ja — politimannen finner dem til slutt.

BÅDE DANIEL og faren innleder mange forhold til modne kvinner. Prostituerte dukker opp. Daniels forfatterkarriere har sterke likhetstrekk med Irvings egen og fornøyelig nok blir også Daniel kritisert for at han gjentar seg selv. Irving har åpenbart også hatt moro av å inkorporere kjente forfatterkolleger i romanen, som Salman Rushdie, Raymond Carver og Kurt Vonnegut. Sistnevnte roser Daniels debut for å være «en av de beste romanene han noen gang hadde lest». Ulykkene er tallrike. Daniels sønn Joe dør også, i en bilulykke — med kjæresten ved sin side og noe langt, hårete og dinglende ut av den åpne buksesmekken. Ketchum truer med å kutte av seg venstrehånda. Og han hadde et forhold til kokkens kone (trekantdrama). Han jakter på bjørn. Daniel vokser opp uten en mor, som hans sønn vokser opp uten en mor — som kokken Dominic vokser opp uten en far. Joe driver med bryting. Twisted River ligger i New Hampshire, Daniel går på forfatterskole i Iowa.

INGEN TVIL om at John Irving har funnet sin suksessformel. Ved hjelp av disse ingrediensene utforsker han de store spørsmålene i livet, som kjærlighet, hevn, minner, skyld, fravær, død. Historien drives framover av tilfeldigheter, men siden handlinger ofte motiveres av det som har skjedd i fortida, virker det snarere som om det er skjebnen som får fritt spillerom. De fleste forfattere som tror på et plot, er overtroiske, som Irving bemerker i en parentes. Irving tematiserer hvordan barndom påvirker oss som voksne, og hvordan fortiden/familien griper inn når framtiden/individet formes, men det er også noe med Irvings romankomposisjoner som utfordrer denne tematikken. Tilfeldigheter dominerer i fortellingen, men ikke én setning eller ett punktum i romanen er overlatt til tilfeldighetene. Tråder og bihistorier som tilsynelatende forsvinner i intet, dukker pliktoppfyllende opp seinere og snører fortellingen sammen til et ryddig garnnøste.

DET ER NOK urimelig å klandre en forfatter for å være en durkdreven historieforteller, men kanskje fordi det faktisk skjer så lite i løpet av de seks hundre sidene — de flykter til et nytt sted, finner en jobb på en ny restaurant og innleder nye kvinneforhold, og innimellom dør noen — eller kanskje fordi Irving ikke borer dypt nok i menneskesinnets avkroker eller kanskje fordi romanen ikke er så «burlesk og overdådig» (forlagets reklame) som Irving-produkter er på sitt beste, så stiller i hvert fall denne leseren seg noe likegyldig til «Siste natt i Twisted River». Spenningsmomentet er om politimannen Carl finner Daniel og Dominic og om han kommer til å drepe dem. De lever sine liv på rømmen, men hovedpersonene blir etter hvert så gamle og avstumpede i sitt følelsesliv at det ikke virker som om de bryr seg om de blir drept eller ei. Så hvorfor skal leserne det, da?

SOM LIVSNYTEREN Ketchum sier til den intellektuelle forfatteren Daniel: «Du unnviker stadig de mørkere temaene. (...) Du skriver liksom i utkanten av ting.(...) Du må stikke nesa ned i det aller verste og forestille deg alt, Danny». Det samme kunne vært sagt til Irving. Det er ikke overdådig og det er ikke spesielt burlesk, men fansen er sulten og vil nok bli mett og tilfreds. Romanen fikk blandet kritikk da den utkom i USA, fra terningkast én til panegyrikk. Sannheten ligger nok et sted imellom: «Siste natt i Twisted River» er klassisk irvingsk, med det kvalitetsstempelet som automatisk følger med merkevaren, men det minner mer om tidtrøyte enn mesterlig, underholdningsrik og grenseoverskridende litteratur. John Irving har vært en bedre John Irving.