SORG: Blomster og hilsener utenfor senator John McCains kontor i Phoenix i Arizona. Foto: AFP / ntb Scanpix
SORG: Blomster og hilsener utenfor senator John McCains kontor i Phoenix i Arizona. Foto: AFP / ntb ScanpixVis mer

I Donald Trumps tid

John McCains splittede arv

Senator John McCain var en stor mann som bidro til å skape et stort problem. Han åpnet veien for sin fiende og sin motsetning, Donald Trump.

Kommentar

Også ved en modig manns død er det Donald Trump som stjeler overskriftene. Han gjør det - som så ofte i forhold til John McCain - med sin smålighet. Trump stanset en uttalelse fra Det hvite hus i forbindelse med McCains død lørdag, og dro i stedet for å spille golf på en av sine egne golfbaner i Virginia. Det var verken den første eller den siste offentlige uoverenstemmelsen McCain har hatt med Trump. Den siste blir - men bare kanskje - under McCains begravelse, der senatoren før sin død gjorde det klart at Trump ikke er velkommen.

Demonstrativt gir altså Trump uttrykk for at partifellen John McCains død er en ikke-begivenhet. Det er den ikke. John McCain var det republikanske partiets siste fikenblad av anstendighet, i ei tid da de aller fleste andre representanter for The Grand Old Party bøyer hodet for Trumps vulgarisering av det politiske livet i Washington. For det får han velfortjent hyllest.

John McCain var en virkelig helt som utviste virkelig mot. Han var jagerflyger under Vietnam-krigen, og ble skutt ned i den nord-vietnamesiske hovedstaden Hanoi, han ble torturert og mishandlet, og slapp ut av fangenskap etter fem år. Før han slapp ut hadde McCain sagt nei til å slippe ut av fangenskapet hvis ikke hans medfanger slapp ut samtidig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kontrasten til Trump er slående. Han fikk gjennom kontakter utsettelse på verneplikten fem ganger, før han ble dimittert av helsegrunner. Det var derfor en nærmest ubeskrivelig tildragelse da Trump i valgåret 2016, sa dette om McCain: «Han er en krigshelt fordi han ble fanget. Jeg liker folk som ikke blir tatt til fange.» Uttalelsen skapte bølger, og var et av mange tilfeller som kommentatorer i pressen mente var politisk selvmord. Det var mange av dem før valget i november 2016, men ingen av dem tok likevel livet av fenomenet Trump.

John McCain vil bli husket som den republikaner som framfor noen protesterte og kjempet imot den populistiske retningen som Trump tok partiet i. Han var mannen som reddet helseforsikringen Obama-care, som Trump ville rasere. Han var mannen som protesterte mot det han mente var Trumps unnfallenhet og prinsippløshet i forhold til Vladimir Putin og Russland. Etter toppmøtet mellom Trump og Putin i Helsingfors i juli, skrev McCain dette til CNN:

- Ødeleggelsene forårsaket av president Trumps naivitet, egoisme, falsk likhet, og sympati for en eneveldig, er vanskelig å beregne. Men det er klart at toppmøtet i Helsingfors var en tragisk feil.

Å si at McCain ikke advarte mot Trump er åpenbart feil. På den annen side var det på en måte McCain som blåste liv i det hvite raseriet som trumpismen er uttrykk for. For uansett hvor unik Donald Trump er, så hadde han sin forgjenger. Hun heter Sarah Palin, og også hun var et samlingspunkt og en magnet for velgere som begjærlig - og etter hvert rasende - søkte sitt stigma.

Da John McCain trengte støtte fra det populistiske høyre mot Barack Obama i 2008, var det han som hentet inn Palin som sin visepresidentkandidat. Dermed var det ytterliggående høyre vasket ren i det republikanske partiet. Sarah Palin ble deres yndling, ei ung kvinne som snakket rett fra levra, som dyrket anti-intellektualisme, som ikke brydde seg så mye om fakta, og som påberopte seg innsikt i internasjonal politikk fordi hun fra sitt kjøkkenvindu i Alaska på klare dager kunne se over til Russland. Hun kanaliserte frykten den hvite middelklassen hadde for deklassering, og hun dyrket kjendiseriet. Ikke ulikt...

Det var disse velgerne - som i mellomtida hadde blitt mange flere - som Trump plukket opp, og som var hans lojale base da han til alles overraskelse vant presidentvalget i 2016. De ble på mange måter konstituert nøyaktig åtte år før Trumps valgseier. Øyeblikket er helt presist. Det var da John McCain innrømmet nederlaget mot USAs første svarte president Barack Obama, og gratulerte ham med seieren. Da begynte mange av McCains tilhengere i salen å bue i protest. Det ble høylydt buing, og McCain sa flere ganger: «Vær så snill, vær så snill», og mante til stillhet og respekt. Det var en uhørt scene, mange i salen mente at den tapende part ikke skulle ønske den vinnene part lykke til i jobben som president.

Det er mulig å tidfeste trumpismens fødsel som en slags bevegelse til dette øyeblikket. McCain hadde sluppet den svarteste katta ut av sekken. Derfor etterlater republikaneren McCain, som sto for anstendighet i Trumps tid, seg et splittet ettermæle.