MESTER: John Scofield viste mestertakter da han spilte på Nasjonal jazzscene i Oslo med trioen sin tirsdag kveld. FOTO: TERJE MOSNES/DAGBLADET
MESTER: John Scofield viste mestertakter da han spilte på Nasjonal jazzscene i Oslo med trioen sin tirsdag kveld. FOTO: TERJE MOSNES/DAGBLADETVis mer

John Scofield i storform

Strålende gjenhør med en av jazzens fineste trioer.

Tirsdag kveld var gitarmester John Scofield (58) tilbake i Oslo med det bandet som har vært selve den røde tråden i hans mangslungne virke siden tidlig på 1980-tallet: Trioen med bassist Steve Swallow (70) og trommefenomenet Bill Stewart (44).

Og for en konsert det ble!

På en kveld der USA tok et langt steg mot høyre, var det som om demokrat og Obama-tilhenger Scofield benyttet anledningen til å spille (og snakke) av seg frustrasjonen gjennom to intense sett der trioens tilsynelatende telepatiske internkommunikasjon avstedkom alt fra walkingbassdansende standardswingere til blå powertriorock og sumprå boogie.

«Johan»?
Det begynte med lakkskojazz og snippkjole i «Wee» og fortsatte med en overjordisk vakker, vuggeviseaktig countryballade som ifølge Scofield var ny og het «Johan» (eller kanskje var det «Yohan»?).

Så var det boogietime.

Swallow og Stewart meislet ut den nådeløst drivende understrømmen på «Chicken Dog» mens Scofield hogde seg gjennom melodien med knivskarpe enkelttoner og akkordangrep som gjorde plateversjonen på «A Go Go» med Scofield, Medeski, Martin & Wood til en marengs i forhold. Det måtte en standardswinger og en folk-aktig mediumballade («Simpy Put») til for å stabilisere lokalet etter det.

Grønn te
Ettert pausen fikk «Green Tea» (fra samme «A Go Go») den samme boogiebehandlingen. Med en inderlig «Someone To Watch Over Me» og en rockende «The Low Road» avsluttet trioen for et fullsatt, huiende hus, men kom tilbake for nok en dypt fortolket ballade, «Lawns» - komponert av Swallows kone, Carla Bley.
 
Det avrundet en konsert som til fulle bekreftet John Scofields posisjon som en av jazzens store gitarister. Han opererer med en original tonepalett, fyller spillet sitt med harmoniske signaturer og intelligente fraseringer og bygger alt på en tilnærming der blues og bebop, r&b og funk, gospel og country resonnerer uavlatelig i en musisering som i går knapt inneholdt en likegyldig tone.

Godstog
I trioen er veteranen Steve Swallow stadig el-bassisten som kan drive et godstog av ei låt med samme kraft og finesse som når han er kontrapunktpartner i en kompleks bopdialog. Trommeslager Bill Stewart må være den perfekte triopartner der han i medieskyggen av mer profilerte kolleger som Jack DeJohnette, Roy Haynes og Brian Blade har skapt et personlig uttrykk fullt av overrumplende «hva-i-helvete-var-det-han-gjorde-nå??»-detaljer og velsignet korte soli.

LEDER:  John Scofield (tv) leder en av verdens fineste jazztrioer (og får litt mer scenelys enn trommis Bill Stewart og bassist Steve Swallow. FOTO: TERJE MOSNES/DAGBLADET
LEDER: John Scofield (tv) leder en av verdens fineste jazztrioer (og får litt mer scenelys enn trommis Bill Stewart og bassist Steve Swallow. FOTO: TERJE MOSNES/DAGBLADET Vis mer

Og siden det på toppen av alt annet syntes utenkelig for både Scofield, Swallow og Stewart å spille en eneste frase som ikke på en eller annen måte swinger, er det neppe mye feil å utrope trioen til noe av det beste som skjer jazzen for tida.