FYLDIG BOKS: Den nye Johnny Cash-boksen rommer 63 plater. Samtlige 59 originallabum er presentert med de opprinnelige LP-coverne i CD-format. Samlingen spenner fra den unge rockabilly-Cash til veteranen som sluttet seg til de legendariske Highwaymen. Foto: Ole C.H. Thomassen
FYLDIG BOKS: Den nye Johnny Cash-boksen rommer 63 plater. Samtlige 59 originallabum er presentert med de opprinnelige LP-coverne i CD-format. Samlingen spenner fra den unge rockabilly-Cash til veteranen som sluttet seg til de legendariske Highwaymen. Foto: Ole C.H. ThomassenVis mer

Johnny Cash støttet indianerne og spilte protestsanger for Nixon

Ny CD-boks med 63 plater viser mannen i svart i helfigur.

CD-BOKS: «Hello, I'm Johnny Cash.» Selv i den andre enden av en telefonlinje fra Nashville til Oslo er dette ord som får kroppen til å stivne og blodet til å fryse. En stemme som «gynger dyp og sterk som et godstog», slik jeg uttrykte det da jeg hadde Cash på tråden for nøyaktig 20 år siden. Samtalen gikk forut for de opptakene som først og fremst ble framhevet da Johnny Cash døde i 2003, 71 år gammel; fire album innspilt med Rick Rubin som produsent for American Recordings. Det viste seg at ytterligere 64 låter var spilt inn i de fire månedene som gikk fra kona June Carter Cash døde i mai 2003 til Cash selv smalt i bakken i september samme år.

De siste bedriftene til mannen i svart sprang ut av en enorm musikkerfaring. Grovt sett var karrieren til Johnny Cash tredelt. Første fase var gjennombruddet som rockabilly-artist på Sun Records i Memphis, sammen med Elvis Presley, Roy Orbison og Jerry Lee Lewis. I 1958 tegnet han kontrakt med Columbia, en forbindelse som varte i 27 år. Deretter spilte han inn noen få plater for Mercury, før han endte opp med American.

Nå er samtlige 59 LP-er han utga for Columbia utgitt i en gigantisk boks. I tillegg kommer konsertplater fra Praha og Madison Square Garden, en cd med innspillinger fra Sun-tida og to cd-er med singler og spor som ikke har vært utgitt på LP. Hello, I'm Johnny Cash, indeed. Hva forteller disse platene oss?

I utgangspunktet skiftet Cash plateselskap for å oppfylle to drømmer. Han ville spille inn en plate med gospelmusikk. Dessuten hadde han lagt planer for å spille inn det som seinere er blitt kalt konsept-LP-er; plater der alle sangene speiler et gjennomgående tema. På Columbia fikk Cash frie hender. LP nummer to fra Cash het «Hymns» (1959) og nummer tre var «The Songs of Our Soil» (1959), ei plate som speilte en viss undergangsdrift hos sangeren, som på dette tidspunktet var dypt inne i rus- og stoffmisbruk.

Påfallende mange av låtene handler om mennesker som dør, alt fra en sang om å miste sine foreldre til en historie om en begravelsesagent som lurer på hvem som skal sørge over ham. Samtlige var skrevet av Cash selv. Her er også «Five Feet High and Rising», som handler om hvordan familiens gård ble druknet under en flom da Cash var liten.

I parentes bemerket skal nevnes at den første artikkelen Dagbladet skrev om Johnny Cash sto på trykk i 1959: «Millioner å tjene på å synge om død og begravelse - Johnny Cash soper inn hundretusener på sine sørgelige viser».

Det første virkelige konseptalbumet var likevel «Ride This Train» (1960), et av mange album der toget som metafor spiller en betydelig rolle. I det nevnte intervjuet fortalte Cash at hans første minner var turer med en onkel som var lokomotivfører. Johnny fikk blåse i fløyta. «Kraften i damplokomotivet har alltid fascinert meg.»

Han nevnte at faren hans reiste på togene som hobo, omreisende arbeider, for å tjene penger i dårlige tider. Togerfaringen ligger også innbakt i kompet Johnny Cash og hans band ble kjent for, den såkalte boom-chicka-boom-rytmen som var gitaristen Luther Perkins varemerke.

På den ene plata etter den andre forteller Cash om pionerer og gruvearbeidere, om cowboys og jernbanejobbere, om de menneskene som bygde opp det amerikanske kontinentet «from sea to shining sea». Med titler som spenner fra «Blood, Sweat and Tears» til «America: A 200-Year Salute in Story and Song» erobrer Johnny Cash sitt Amerika, mens han hyller den vanlige arbeidsmann som helten i historien. Han synger også om borgerkrigen og det ville vesten, i et av pophistoriens første dobbeltalbum, «Sings the Ballads of the True West» (1965).

Et av disse albumene skiller seg kraftig ut, «Bitter Tears: Ballads of the American Indian» (1964). Plata var inspirert av den indianske sangeren Peter LaFarge, som Cash hadde sett på Gaslight Café i New York. Flere av sangene til LaFarge er med; «As Long As the Grass Shall Grow», «Custer» og ikke minst «The Ballad of Ira Hayes». Den handler om en indiansk soldat som er med på det berømte bildet av flaggreisingen på Iwo Jima under andre verdenskrig. Han døde seinere ensom, glemt og alkoholisert.

Johnny Cash støttet indianerne og spilte protestsanger for Nixon

Plata ble mildt sagt omstridt. Columbia nektet å gjøre reklame for den, og radiostasjonene ville ikke spille den. Cash reagerte med å rykke inn en helsides annonse i Billboard for egen regning der han gikk kraftig ut mot sine motstanderes mangel på mot, holdninger og visjoner.

Da jeg nevnte denne plata for ham i 1992, var Cash fortsatt full av glød. Han fortalte at han nettopp hadde lest boka «Panther in the Sky» om indianerhøvdingen Tecumseh og skrevet en sang om ham. Den har jeg aldri sett på noen plate, men etter Cash's død dukket et håndskrevet notat opp på en auksjon hos Sothesby; en tekst om Tecumseh med linjer som: «They'll take your land and steal all your tomorrows / all must join together to be free.»

En annen gruppe Johnny Cash hadde spesiell omsorg for, var de som var straffedømt. Han hadde spilt fengselskonserter siden 1957, men først ti år seinere spilte han inn ei konsertplate. «Live at Folsom Prison» ble Johnny Cash's måte å være 68-er på. Plata ble en stor suksess og speiler den utrolige kjemien mellom Cash og hans innelåste publikum. Den ble fulgt opp med «At San Quentin» året etter, som avfødte sangerens største singelhit, Shel Silversteins gapskrattende «A Boy Named Sue». Sansen for humor er ellers gjennomført på plata «Everybody Loves a Nut» (1966), også med flere innslag fra Silverstein.

Johnny Cash besøkte troppene i Vietnam, og skrev «Singing in Vietnam Talking Blues» (1971): «We did our best to let them know that we cared / for every last one of them over there/Whether we belonged over there or not.» Han sørget mer over krigen enn han støttet den.

Da han besøkte president Nixon i Det hvite hus i 1970, var det for å snakke om fengselsreformer. Nixon ba ham synge noen artige countrysanger. Cash kvitterte med antikrigssangen «What Is Truth», «The Ballad of Ira Hayes» og «Man in Black»: «I wear the black for the poor and the beaten down, / Livin' in the hopeless, hungry side of town, / I wear it for the prisoner who has long paid for his crime, / But is there because he's a victim of the times. / I wear it for the sick and lonely old, / For the reckless ones whose bad trip left them cold, / I wear the black in mournin' for the lives that could have been, / Each week we lose a hundred fine young men.»

Mannen i svart hadde stor sans for mye av det som skjedde blant unge på 1960-tallet. Han forsvarte Bob Dylan da sangeren møtte skepsis hos Columbia etter sin første plate.

Da Dylan og Cash møttes i 1964, skal de ifølge Cash ha vært så begeistret at både Dylan, Cash, June Carter og Joan Baez hoppet opp og ned i sengene på motellrommet (60-tallet er og blir 60-tallet.) Cash spilte dessuten inn tre Dylan-låter på albumet «Orange Blossom Special» (1965), blant dem «Mama, You've Been On My Mind», som dermed dukket opp på plate før noe annet sted, ledsaget av en litt underlig saksofonsolo (på en cd-utgave fra 2002 fins en alternativ versjon, uten sax).

På sitt eget tv-show (1969- 1971) hadde Cash stadig gjester fra den nye generasjonen, foruten Dylan folk som Neil Young, Eric Clapton og Joni Mitchell. Da Waylon Jennings og Willie Nelson gjorde opprør mot Nashville med sitt «Outlaw»-prosjekt i 1976, var Cash en ivrig supporter. Forlengelsen av outlaw-bevegelsen ble Highwaymen, med kvartetten Cash, Jennings, Nelson og Kris Kristofferson, dessuten duettalbumet «Heroes» (1986) med Jennings & Cash.

De avslutter denne boksen, sammen med det flotte albumet «Johnny 99» (1983), der Cash synger to låter fra Bruce Springsteens album «Nebraska», et direkte frampek mot 90-tallets triumfer. Vi snakker om konsekvens, ikke brudd. For igjen å sitere en signaturlåt: «Till things are brighter, I'm the Man In Black.»