NYTER SUKSESSEN: Jojo Moyes slo gjennom med romanen «Et helt halvt år», og den siste, «Den ene pluss en», gikk rett til topps på boklista.
Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
NYTER SUKSESSEN: Jojo Moyes slo gjennom med romanen «Et helt halvt år», og den siste, «Den ene pluss en», gikk rett til topps på boklista. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Jojo Moyes: - Mistet troen på meg selv som forfatter

Skrev åtte romaner før kjempesuksessen «Et helt halvt år».

(Dagbladet:) - Det er utrolig! Jeg er virkelig glad for at norske lesere har latt seg engasjere så sterkt av bøkene mine, sier Jojo Moyes til Dagbladet.

Hun er den mest populære forfatteren i Norge for øyeblikket, i alle fall dersom vi ser på salgstall.

Hennes nye roman, «Den ene pluss en», gikk rett inn på førsteplass på boklista da den kom ut for to uker siden, og dyttet samtidig hennes forrige, «Et helt halvt år», ned til andreplass.

Mistet troen på seg selv
Nå er den britiske forfatteren i Norge for å delta på Oslo Bokfestival. Hun har skrevet bøker på heltid siden 2002, men før «Et helt halvt år» kom ut, var hun nær ved å miste motet. Hun hadde utgitt åtte bøker på like mange år, men ingen av dem solgte særlig godt.

- Jeg mistet på et vis troen på meg selv som forfatter, sier hun.

Økonomien skrantet også, og hun og mannen, som er journalist i The Guardian, lette etter måter å spare penger på.

- Vi bygget om huset for å lage en utleiedel. Og vi begynte å snakke om hvilke fritidsaktiviteter ungene kunne kutte ut.

I tillegg begynte forlaget å miste interessen, og de var lite entusiastiske da hun fortalte dem om sin nye roman.

- Ikke at jeg kan klandre dem, sier hun og ler.

Gråt da hun skrev
«Et helt halvt år», som ble hennes store gjennombrudd, handler om den unge jenta Lou Clark, som av mangel på noe annet begynner å jobbe som assistent for Will Traynor, en tidligere suksessrik forretningsmann som har blitt lam i en motorsykkelulykke og mistet viljen til å leve. Boka tar opp temaer som selvmord og aktiv dødshjelp. Ikke vanlig kost i en underholdningsroman.

- Jeg tror folk liker den fordi den stiller spørsmålet «hva ville du gjort?», samtidig som den er lett å lese, sier hun.

- Jeg gråt mye da jeg skrev den, men jeg lo også en del. Ingen av bøkene mine har vært så lette å skrive som denne - jeg visste så godt hvordan det skulle gå, sier Moyes, og forteller at hun ser på seg selv mer som en historieforteller enn en litterær forfatter.

- Jeg liker å få folk til å le og gråte. Men hvis jeg har et mål med bøkene mine, må det være å vise folk at de ikke skal dømme for raskt. Jeg beskriver ofte situasjoner der det er lett å tenke at folk gjør feil. Men dersom du ser litt nøyere etter og setter deg inn i hvorfor de gjør som de gjør, så blir det vanskeligere å dømme, sier hun.

Fra trange kår
Hennes nye bok, «Den ene pluss en», handler om en tobarnsmor som strever med å få endene til å møtes, men får hjelp fra uventet hold - fra it-millionæren hun vasker hos, som er på vei til å bli dømt for innsidehandel. Første gangen de møtes, er han opptatt i en telefonsamtale og slenger døra i fjeset på henne.

- Den historien fikk jeg fra vaskehjelpen min. Hun fortalte at en annen kvinne hun jobbet for hadde gjort det, uten noen form for unnskyldning etterpå. Jeg ble sjokkert, for jeg kjenner kvinnen, og hun ville vanligvis ikke gjort slikt. Det fikk meg til å tenke over hvor liten kontakt det er mellom ulike sosio-økonomiske grupper, og det bekymrer meg. Vi trenger å forstå hverandre. Jeg føler at England er på vei til å bli et mer segregert samfunn, sier Moyes, som selv kommer fra nokså trange kår.

- Moren min sydde klærne mine, og jeg har jobbet siden jeg var 14. Jeg har vasket doer, jobbet i bar, på taxi-konter, og mye annet. Jeg tror jeg har hatt god nytte av det som forfatter. Du trenger å se hvordan vanlige folk lever. Selv har jeg både rockestjerner og vaskehjelper i vennekretsen, sier hun.

- Mer episk romantikk før
To ganger har Moyes vunnet den britiske prisen Romantic Novelist Award. Men selv er hun ikke særlig romantisk, mener hun.

- Ikke engentlig. Det var en periode da jeg kunne bli rasende dersom jeg ikke fikk kort på valentinsdagen, eller mannen min glemte bryllupsdagen. Jeg var opptatt av symbolene. Nå ser jeg det romantiske i små ting, som at han lager kaffe til meg hver morgen. Men én gang i året drar vi til Paris, uten barna. Det tror jeg holder oss gående i seks måneder etterpå. Da får vi sjansen til å se hverandre i øynene og si «ah, der er du, ja». Så jeg er ikke romantisk, men jeg er kjærlig, sier hun.

Derimot er mye av romantikken i bøkene hennes inspirert av musikk. Sia Furlers «War game» og Rufus Wainwrights «The art teacher» har vært viktige låter.

- Noen ganger kan jeg høre en slik sang, og se en bok. Musikk får fram de store følelsene, sier hun.

- Dessuten smuglytter jeg mye på folk. Og jeg snakker en del med eldre mennesker. Jeg tror noen av de mer episke romantiske historiene hører hjemme i tidligere generasjoner. I dag, med Tinder og andre sosiale medier, er det vanskeligere å holde folk fra hverandre. Som forfatter må du jobbe mer for å finne på hindringer. I «Et helt halvt år» er hindringen fysisk, mens i «Den ene pluss en» handler det om en følelsesmessig avstand, de stoler ikke på hverandre. Jeg kjenner mange forfattere som strever med den teknologiske utviklingen, når de skriver romantiske bøker. Det blir færre misforståelser med mobiltelefoner og Facebook, sier hun.