PRISBELØNT ROLLE: Heath Ledger vant en posthum Oscar-statuett for rollen som Jokeren i «The Dark Knight» fra 2008. Fire år senere begås en massakre på en førpremiere av filmens oppfølger, av en drapsmann som skal ha vært utkledd som nettopp Jokeren.
PRISBELØNT ROLLE: Heath Ledger vant en posthum Oscar-statuett for rollen som Jokeren i «The Dark Knight» fra 2008. Fire år senere begås en massakre på en førpremiere av filmens oppfølger, av en drapsmann som skal ha vært utkledd som nettopp Jokeren.Vis mer

Jokerens elev

Forholdet mellom film og virkelighet debatteres etter massakren i Colorado. Men filmskapere kan ikke få ansvaret for at de blir feiltolket.

Det var uunngåelig.

Forholdet mellom fantasi og virkelighet er igjen oppe til drøfting. Årsaken er tragedien i Aurora i Colorado, der 24-år gamle James Holmes torsdag åpnet ild under en førpremiere på Batman-filmen «The Dark Knight Rises», drepte tolv mennesker og såret 58.

Ingenting tyder på at filmen, det etterlengtede tredje kapitlet i regissør Christopher Nolans «Batman»-serie, var tilfeldig valgt. Holmes skal ha vært utkledd som Jokeren, den anarkistiske skurken i den andre av «Batman»-filmene, «The Dark Knight», minneverdig brakt til liv av avdøde Heath Ledger.

Det er ikke vanskelig å forstå at Nolans «Batman»-filmer, som er dystrere og mer ambivalente enn superheltfilmer flest, appellerer til utilpasse sjeler. Nolans Gotham er et lovløst sted der institusjonene er satt ut av spill, der tilfeldig vold kan ramme når som helst, og der uavhengige entreprenører som Batman og Jokeren er de eneste som kan få ting til å skje. Skillet mellom godt og ondt er ikke snorskarpt. Jokerens metode er å sette Batman i situasjoner der han blir tvunget til å svikte sine prinsipper. «Enten dør du som helt, eller så lever du lenge nok til å bli skurk», sier Harvey Dent (Aaron Eckhart) i «The Dark Knight».

Verdensbildet og vyene i filmene har hatt så stor appell at kritikere som har vært måtelig begeistret for «The Dark Knight Rises» har mottatt drapstrusler fra rasende fans. I Slate Magazine spør filmkritiker Dana Stevens om det ikke er på tide å ha en diskusjon om hvor sunt det er at den amerikanske filmbransjen er drevet av å tilfredsstille ønskene til unge menn og bringe fantasiene deres til liv. Filmene med de virkelig store budsjettene er for det meste markedsført mot unge menn mellom 15 og 25.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At det skjer en slags gjensidig utveksling og inspirasjon mellom en film og filmens målgruppe, er nok utvilsomt. Og det er ikke første gang inspirasjonen blir dødelig. Mentalt syke John Hinckley jr., som forsøkte å snikmyrde Ronald Reagan, var påvirket av «Taxi Driver». I kjølvannet av «A Clockwork Orange» ble England herjet av gjenger som kopierte estetikken og overgrepene i filmen, noe regissør Stanley Kubrick til sin fortvilelse fikk skylden for.

Samtidig undervurderer Stevens verdens hærskarer av unge menn. Om voldelige filmer virkelig hadde ført til voldelige handlinger, ville det vært langt flere massakrer som den i Aurora. Men bare et mikroskopisk fragment av den enorme globale seermassen som årlig benker seg for å se superhelter eller spesialagenter slåss blir voldsforbrytere — og det er høyst tvilsomt om forbrytelsene de begår, kan sies å være en direkte konsekvens av at de har sett en film.

Nesten all kunst verd å skrive hjem om har en tvetydighet ved seg, en symbolsk kvalitet. Med dette kommer risikoen for at den blir forvrengt og feiltolket av urolige sinn. Svaret på denne utfordringen er ikke å falle tilbake på naive verk med upåklagelig moral. Om kunsten skal speile den menneskelige opplevelse, må det ubehagelige og forvirrende være med.

Det er noe av et paradoks. De fleste filmer ønsker å få tilskueren til å leve seg inn i fortellingen, gråte eller grøsse, og glemme verden utenfor. De fleste kinogjengere ønsker samme virkelighetsflukt. Samtidig er det når innlevelsen er størst, når det blir uklart for den enkelte hva som er eventyr og hva som er virkelighet, at det blir bekymringsverdig.

De som hendte i Aurora minner om at noen mennesker ikke vet hvordan de skal forholde seg til fiksjon - og må plukkes opp hvis de begynner å tilpasse livene sine for mye til det de opplever gjennom dataskjermen eller kinolerretet. Men de som lager fortellinger kan ikke forventes å ta hensyn til disse få. De må vise frem verden som de ser den.