Jokke

Det hele begynner på Vår Frelses Gravlund i Oslo sommeren 1982. En ung mann sto og kastet opp, han hadde drukket for mye. En spinkel jente går bort til ham. Holder ham på panna og trøster ham. Hun heter May-Irene Aasen, han varJoachim Nielsen. Slik møttes norsk rocks kjærestepar nr.1.

Starten for bandet var smal. Publikum besto for det meste av en liten svartkledd gruppe mennesker på rockeklubben Renegat i Oslo. Debutalbumet «Alt kan repareres »(1986) ble delvis finansiert ved snekkerarbeid i studio. Bandet fikk en mindre hit med EPen «To fulle menn» på vårparten 1987 (som senere ble coveret av Di Derre), samme høst kom albumet «Et Hundeliv». Mindre skramling og mer bredde viste at bandet hadde potensiale i seg til å bli mer enn nok et sjarmerende skrangleorkester.

To år seinere skriver bandet platekontrakt med Sonet, og med «III» (1990) begynner bandet å nå et bredere publikum. Samme år slutter bassisten Håkon «Egersund» Torgersen, og inn kommer Petter Pogo fra Tromsø. Pogo trakterte mer enn bare bass, og på «Frelst» (1991), bandets kanskje beste plate, ble den ganske klart at han hadde tilført gruppa et bredere musikalsk spekter.

Talløse mer eller mindre sanne fyllehistorier, og Jokkes selvbiografiske tekster («men jeg har nå skrytt på meg en del»), ofte med rus som tema, ga Nielsen en stor og fuktig øletikett klistra rundt imaget. Under Spelemannsprisutdelingen i 1992, der «Frelst» var nominert, stilte NRK med egen beredskapsplan for alternativ kameraføring og overglatting i tilfelle Jokke skulle vinne prisen og ende opp på podiet synlig beruset. Valentinerne vant, bandet vekte en sovende Jokke som så sjanglet ned på scenen der han avleverte et forsøk på en takketale. NRK bestemte seg i siste øyeblikk for å «la det gå», men TV-opptredenen førte til store presseoppslag dagen etterpå.

Men bandet begynte å bli fanget i sin egen myte, og bestemte seg for å legge opp. «Alt kan repeteres» (1994) ble bandets offisielle svanesang, til tross for seinere live-opptredener og og en samleplate med den usedvalig ærlige tittelen «Spenn».

Petter Pogo begnte med techno, og startet sammen med May-Irene Aasen Sunshine Kids, som rakk å gi et en CD før de forsvant. Jokke har gitt ut tre album uten Valentinerne, et soloalbum, «Nykter »(1996), med Backstreet Girls som backingband, og to med backingbandet Tourettes, «Trygge Oslo» (1997) og «Billig Lykke» (1999).

Jokke er fortsatt en av de beste tekstforfatterne i norsk rock, men de siste platenes noe forslitte partyrock har vært preget av mangel på musikalsk nytekning og variasjon.