Jolie good

Angelina Jolie er klar for a-laget

INGEN SKAL ANKLAGE ANGELINA JOLIE for å ha surfet på farens berømmelse. Pappa heter Jon Voight og har vunnet Oscar. Men Angelina nekter å bruke sitt eget etternavn. I fem år spilte hun drittroller i drittfilmer som samler støv i videobutikkene.

Nå er hun selv nominert til Oscar for beste kvinnelige birolle i filmen «Stjålne år».

NÅ SITTER HUN HER på et hotellrom i Los Angeles. Pappa Jon er på vei ut døra idet vi ankommer. Angelina sitter sammenkrøllet på senga med en bok i den ene hånda og en pakke sigaretter i den andre. Boka handler om fengselsreformer.

- Jeg har alltid vært fascinert av loven. Boka spinner rundt Billie Holiday-setningen «jeg sårer ingen andre enn meg selv og det bør derfor ikke bry andre enn meg selv.» Den snakker om alle som sitter i fengsel for å ha gjort ting som ikke har skadet noen, bortsett fra dem selv, forteller hun.

Interessen kom godt med da hun skulle spille inn filmen «The Bone Collector» mot Denzel Washington. Hun er politikvinne i New York på jakt etter en ondskapsfull massemorder. Angelina skred til verket med fanatisk entusiasme.

- Det var virkelig ensomt og jeg ble litt smårar. Bare fra følelsen av at «Jeg klarer ikke gjøre dette her, jeg kan ikke inneha hovedrollen og være ansvarlig, jeg klarer ikke det psykiske presset, jeg er ikke i stand til å redde liv eller være politi. Gjør jeg noe nytte som menneske i det hele tatt? Er jeg et godt menneske? Alle de tingene gikk jeg gjennom helt for meg selv, akkurat som det hun.

DETTE ER JOLIE-METODEN: Uansett hva hun gjør, så må hun gjøre det med en fryktinngytende innsats. Hun liker ikke å gjøre noe halvveis eller forsiktig.

- Jeg liker å bli holdt, men bare hvis det gjøres ordentlig. Du må holde meg skikkelig hardt, ikke noen slapp berøring. Det hater jeg. Akkurat som et håndtrykk. Jeg liker ikke slappe håndtrykk.

Hennes egen intensitet har til tider slitt henne helt ut. Etter at Angelina i 1998 spilte i tv-filmen «Gia», den biseksuelle supermodellen som var heroinavhengig og døde av en aids-relatert sykdom, måtte hun ta en pause. Selvom hun fikk en Golden Globe for rollen.

- Gia og jeg var så like på en måte. Hun bare ga og ga av seg selv. Det gjorde meg deppa, jeg følte nesten at hun og jeg døde sammen. Så jeg flyttet til New York og sluttet å gå på auditions til nye roller. Plutselig sto jeg der med ryggsekk, var alene på subwayen og måtte fikse min egen varmeovn. Da skjønte jeg hvor mye jeg egentlig ønsket å være i denne bransjen og hvor heldig jeg er som har en jobb. Derfor endte jeg opp med å gjøre «Pushing Tin» (norgespremiere seinere i vår, red. anm.) fordi jeg hadde lyst til å spille i en komedie. Dessuten fikk jeg sjansen å spille heteroseksuell igjen. En stund fikk jeg bare tilsendt manus der de ville at jeg skulle spille tøff og lesbisk.

SAMTIDIG SOM ANGELINA FLYTTET til New York, flyttet hun også fra mannen sin. I 1995 spilte hun datahackeren Acid Burn i den heller middelmådige filmen «Hackers». Her møtte hun Jonny Lee Miller. Jonny som har spilt psykogutt i «Trainspotting» og smukkas i «Plunkett and Macleane». Året etter giftet de seg, og i bryllupet var hun kledd i sort skinnbukse og hvit skjorte. For sikkerhets skyld hadde hun skrevet navnet til kjæresten på skjorta si i sitt eget blod. Et resultat av en bisarr interesse for kniver. Kniver og tatoveringer. Hun har tatovert det japanske symbolet for død, noen indianske tegn og et digert svart kors.

- Jonny er den personen jeg har stått nærmest og det var det tetteste forholdet jeg noengang har hatt. Han er en av mine beste venner.

Nå bruker hun stort sett tiden sin på å jobbe.

- Jeg har ikke vært hjemme på, tja, jeg vet egentlig ikke hvor lenge. Jeg har ikke noe privatliv, eller, selvfølgelig har jeg et, men akkurat nå fokuserer jeg ikke på det.

HUN VOKSTE OPP med mamma Marcheline i New York til hun var 11. Foreldrene ble separert da hun var 2 år gammel. 16 år gammel syntes hun det var på tide å flytte hjemmefra, riktignok bare til andre siden av gata.

- Jeg tror faren min alltid har vært redd for den mørke siden min. Enten det har vært rollene jeg har valgt, tatoveringene mine, bryllupet mitt eller det faktum at jeg hadde for vane å forsvinne i flere dager av gangen.

Begge foreldrene var glad for at hun ville bli skuespiller. Det er det greit med foreldre som kan gi gode råd om kjendislivet nå som hun er på vei til stjernestatus. Hun fikk mellomnavnet Jolie. Det bruker hun som etternavn slik at folk ikke automatisk skal tenke på faren når de hører navnet hennes.

I «STJÅLNE ÅR» SPILLER HUN sosiopaten Lisa som er innlagt på en mentalinstitusjon på slutten av 60-årene. Angelina satte seg inn i rollen med vanlig iver.

- Det var rart fordi hun var så fri og småsprø. Men det er også hennes problem, alle kjefter på henne fordi hun provoserer dem, men hun lar ingen provosere seg. Jeg føler at av og til er det som om noen holdt meg nede og tvang meg til å gråte, eller fikk meg til å klemme dem, eller kom på innsiden av meg. Det er et slags «Å, jeg har det bra» og så går jeg, ingen sa noen gang «Nei, det har du ikke, kom hit».

DA DET AMERIKANSKE skuespillerforbundet Screen Actors Guild nylig hadde sin årlige utdeling, vant Angelina i klassen for beste birolle. Hun vant også en Golden Globe for rollen og er nominert til Oscar. Arbeidsnarkomane Angelina kommer også snart i actionfilmen «Gone In 60 seconds» der hun stjeler fete sportsbiler sammen med Nicolas Cage.

- Jeg får kjøre Ferrarier og Lamborghinier, så det går temmelig vilt for seg. Jeg tror ikke jeg burde sitte bak rattet, ler hun. Jeg kjørte akkurat min første Lamborghini og jeg tenkte wow, jeg trenger ikke noe hus eller hjem, jeg trenger en av disse.

Angelina Jolie har akkurat fått rollen som Lara Croft, dataspillenes dronning.