Jomfruer i nød

1950-åras kvinne- og kultursyn i kraftig brytekamp, dandert i en urskog av litterære referanser.

BOK: Her er sex, intriger, utroskap og galskap dandert så det holder i en ramme av engelske gods og kostskoler. Men handlingen forsvinner nesten i et vell av referanser til Shakespeare, Racine, Jung, Keats, D.H. Lawrence og Bibelen mm. Romanen, som er fra 1978, er første del i Byatts såkalte Frederica-kvartett som ble avsluttet med «A Whistling Woman» for to år siden. På mange måter kan man se linjene i fortellerstilen til Byatts store gjennombruddsroman «Besettelse»; de detaljerte henvisningene til kunst, historie og eldre tekster som flettes inn i hennes egen romanhistorie. I «Jomfruen i hagen» har stilen en tendens til å velte under sin egen vekt. Det virker overlesset.

Versedrama

Men kommer man seg først inn i intrigen og blir kjent med det omfangsrike persongalleriet, blir man hekta på å fortsette, i tradisjonell såpeoperarus. Får X og Y hverandre, og hvem skal ta jomfrudommen på Z? Innimellom får man vite alt om aleksandriner, engelske roser, mahognibord, porselen, krystall, damaskduker og pessarer.

Det handler om jomfruer på flere plan. Motoren i romanen er versedramaet « Stjernejomfruen» som skal settes opp av ei amatørteatergruppe i Yorkshire i forbindelse med kroningen av dronning Elizabeth II i 1952. Skuespillet handler om jomfrudronningen, Elizabeth I.

Sentralt i miljøet rundt teateroppsetningen står søstrene Potter; Stephanie og Frederica som begge skal miste sin jomfrudom i løpet av romanen. De to representerer 1950-åras brytning i synet på kvinnerollen. Stephanie er selvstendig og velutdannet, men velger likevel ekteskap og moderskap, til alt overmål med en kapellan som fører henne inn i svært tradisjonell prestefruerolle. Frederica er like intelligent og begavet som sin eldre søster, men hun er utagerende og aggressiv, høyrøstet og sta.

Til denne løyerlige familien hører faren Bill, en eksentrisk, tyrannisk og sterkt ateistisk lektor, den litt resignerte moren Winifred og tredjemann i søskenflokken, Marcus, et matematisk geni som skal bli riv ruskende gal i bokas forløp. Blant de mer betydningsfulle bipersonene finnes versedramaets forfatter Alexander som alle damene er besatt av, men som er flinkere med forførende ord enn utførelser. Her er en rik og rødmusset godseier som tafser på unge skuespillerinner, en tykk og handlingsrettet prest, diverse bedratte lektorer, en gal biologilærer som er skaphomse, aldrende dramadivaer, samt kyniske ungpiker som vil opp og fram.

Deflorering

Til tross for romanens villnis av detaljer og utenomsnakk utviser Byatt her sin helt spesielle evne til å skape originale, troverdige personligheter. Man skulle tro at det ville være fristende å stappe en og annen klisjéfigur inn i dette omfattende galleriet, men det skjer ikke. Litt for outrert og altfor utpenslet er vrangforestillingene som utvikler seg i samspillet mellom unge Marcus og biologilæreren Simmonds. Her går Byatt sciencefictionforfattere en høy gang i skildringen av overjordiske fenomener, kosmiske visjoner og psykedeliske hallusinasjoner, og her er det, må jeg innrømme, fristende å hoppe av.

Holder man ut gjennom en nær 600 siders ordflom -   som riktignok er både elegant og barsk til tider -   blir man belønnet med et defloreringskapittel mot slutten som er så kaldt og klinisk at det er ellevilt komisk. Oversetter Knut Johansen har gjort en kjempejobb i enhver forstand.