Jomfruhinne: liv eller død

«Jenta må bevise at hun er jomfru på bryllupsnatta ved at det er blod på lakenet.»

Vi trenger en lege i Norge som har forståelse for det flerkulturelle Norge. En lege som vet hva det betyr for ei jente å bli giftet bort på den andre siden av kloden. Som vet at i altfor mange land handler det om liv og død dersom bruden ikke kan bevise at hun er jomfru på bryllupsnatta.

Dette er også en søknad. Fra oss jentene i Human Rights Service. Vi søker en lege som mener at en av de viktigste oppgavene for henne eller han er å redde liv. Vi søker derfor en lege som har forstått at det flerkulturelle Norge er langt mer enn eksotisk mat, dans, klesdrakt og musikk. En lege som har forstått at for oss «fjernkulturelle» jenter og kvinner er det en lang vei å gå før vi har de samme selvfølgelige rettighetene og mulighetene som andre norske jenter og kvinner. Hvis du fins der ute: En oppgave som dette - å sørge for at ingen «ujomfruer» sendes med dødsfrykt til den andre siden av jordkloden for ekteskapsinngåelse - vil gi deg sterke møter med flotte jenter. Flotte jenter som dessverre er fanget av grusomme tradisjoner og så godt som umulige valg. For hvem orker å velge bort familien sin, kanskje for resten av livet?

«Jeg tror ikke på å løse kulturelle problemer med medisin. I ekstreme tilfeller kan vi ikke være katolske. Men i etiske spørsmål fins det alltid konsekvenser som er vanskelige. Mitt personlige synspunkt er at vi skal la alt som er sånn noenlunde normalt være i fred.» Dette uttaler leder av Rådet for legeetikk, Reidun Førde, til Dagbladets Magasinet (6. juli 2002). Vi hadde forventet at lederen for Rådet for legeetikk hadde mer kunnskap og empati enn som så. Etter at Fadime ble drept i januar og Anooshe i april, har vi hatt en bred debatt om situasjonen for altfor mange flerkulturelle jenter og kvinner i Norge i dag. Har ikke Førde forstått det presset og den tvangen det er til å la seg giftes bort i familiens hjemland? Har hun ikke lest statistikkene til Statistisk sentralbyrå som avslører at nesten alle jenter i Norge med bakgrunn fra land der arrangert ekteskap er en vanlig tradisjon, giftes bort i hjemlandet? Har hun ikke forstått konsekvensene ved å si nei til å la seg giftes bort - at det for nesten alle innebærer at du enten blir utstøtt, blir alene i livet i en alder av 16- 20 år, eller må leve på flukt i redsel for å bli drept - av din egen familie og ditt miljø.

Volvat medisinske senter har gjort livreddende inngrep på innvandrerjenter de siste årene. Jenter som var redde for å bli drept (eller utstøtt) dersom de ikke kunne bevise at de var jomfruer når de ble giftet bort i hjemlandet. Takk til legene på Volvat for at de forstod alvoret. At de nå har lagt ned tilbudet etter at Rådet for legeetikk sier at å gi «ny jomfruhinne» er uetisk, tror jeg har vært en vanskelig avgjørelse. For de har sett frykten og fortvilelsen hos jenter som har søkt hjelp. Det tror vi aldri Reidun Førde har gjort. Hør hva hun sier:

«Kravet til å være jomfru er ikke nytt. Folk har gjennom tidene taklet dette i hverdagen sin - de har kakket hodet av en høne og smurt blodet på lakenet så svigermor skulle bli fornøyd. Nå løser vi dette problemet med medisin. Vi har et så viktig fag at jeg mener det er betimelig å spørre hva leger skal gå inn i - og hva de skal holde seg unna.»

Hvis politiet skulle ha den samme holdningen eller etikken - ville dette bety følgende: Fatima som er «made in Norway» av foreldre fra Pakistan, søker hjelp hos politiet. Hun forteller med stor troverdighet at faren og broren vil drepe henne fordi de har oppdaget at hun har en norsk kjæreste.

Hun er lovet bort til en fetter i Pakistan, og bryllupet skal feires denne sommeren. Slik er det bare, det er ingenting å diskutere. Fatima vil ikke tvangsgiftes. Men hun vet at hvis hun ikke følger tradisjonen, må hun ha hjelp. Hun må ha beskyttelse. Hun må få ny identitet, hun må få hjelp til å sendes til et sted der ikke familien og miljøet kan finne henne. Og mye mer. Hvis politiet tenker som Reidun Førde, vil Fatima bli avvist. Hennes problem er «unorsk». «Gå hjem og snakk med foreldrene dine. Fortell dem at de bor i Norge, at slik oppførsel finner vi oss ikke i.»

Jeg vil fortelle et par historier: En av mine venninner, «Leyla», er fra den delen av Tyrkia som de fleste tyrkere i Norge kommer fra, byen Konya og landsbyer i nærheten. Familien hennes er kurdere. Søsteren til «Leyla» ble giftet bort i Konya for en tid tilbake. Blant kurdere er det strengt. Jenta må bevise at hun er jomfru på bryllupsnatta ved at det er blod på lakenet. Lakenet ble først sjekket av ektemannen, deretter tidlig på morgenen av svigerfamilien. Alt var greit. For å bevise overfor alle naboer (som ventet i «spenning») at søstera til «Leyla» var jomfru, ble hun satt på trappa på utsiden av huset med lakenet og en vaskebalje. Slik får alle «beskjed om» at hun var ærbar og ingen skam for familien. Hvis hun ikke hadde blødd, ville hun i alle fall blitt utstøtt. Kanskje verre enn det også. Slik er tradisjonen der «Leyla»s foreldre kommer fra.

Selv er jeg født i Norge av marokkanske foreldre. Vi er berbere. Blant berbere er tradisjonen slik: Lakenet sjekkes av svigerfamilien i løpet av natta. De står på utsiden av døra og venter på at de nygifte «skal bli ferdige». Tar det for lang tid, banker de på døra og roper: «Er dere ikke snart ferdige!» Hvis det er blod på lakenet, startes feiringen umiddelbart med fyrverkeri for å vise alle at jenta var jomfru. Brudens mor får på samme tid en telefon fra brudgommens mor der hun gratulerer med at datteren er ærbar. Tidlig dagen etter feires det med stor fest. Blant araberne i Marokko er tradisjonen annerledes: De går opp på taket og vifter med lakenet. Og så er det fest.

Vi jentene i Norge og norske myndigheter kan dessverre ikke endre disse tradisjonene i andre land. Ei jente tok nylig kontakt med oss. Hun skal giftes bort til fetteren i Kurdistan. Jenta er 18 år, hun har kjæreste og er ikke jomfru lenger. Faren er ekstrem og svært voldelig. Hun er sikker på at hun blir drept hvis hun reiser for å giftes bort der. Men klarer hun å bryte? Hun har flere yngre søstre som vil lide hvis hun gjør det. Og hun selv vil lide under savnet av dem. Og hva med hennes mor? Vil faren slå moren enda mer hvis hun bryter? Og klarer jenta å leve med savnet etter moren sin? Hvordan skal hun kunne stole på at hun vil få nok hjelp i det norske samfunnet til å klare seg alene? Vi mener hun bør bryte og ta vare på seg selv. Hun kan ikke endre faren. Men hvis hun ikke klarer å bryte, så er det minste tilbudet at hun får en ny jomfruhinne før hun sendes til et land der det er så godt som ingen rettshjelp og beskyttelse å få for jenter i nød.

Jeg tror ikke at Reidun Førde hadde nok kunnskap da hun tok sin beslutning. Jeg tror faktisk hun støtter vår etikk: Empati med og hjelp til dem som gjøres sårbare - som blir ofre i et system som er kvinneundertrykkende. Hvis hun er enig med oss i dette, ber vi Rådet for legeetikk om å ta vårt forslag på alvor: Oppfordre heller alle jenter som skal sendes for giftermål til land som praktiserer «jomfrubeviset» til å besøke legen først. Mange jenter har ikke jomfruhinne av ulike grunner. De kan være misbrukt seksuelt, de kan ha mistet den i forbindelse med idrett, eller de er kanskje ikke født med jomfruhinne (ingen av disse «unnskyldningene» aksepteres i de landene som praktiserer «jomfrubevis»). Har de ikke jomfruhinne, må legen hjelpe dem. Og tilbudet må være gratis - hvis vi skal ta det flerkulturelle Norge på alvor i annet enn festtaler. For unge innvandrerjenter på 16- 20 år har ofte ikke bankkonto med flere tusen kroner på så de kan gå til det private markedet. Å spørre mor eller far om økonomisk hjelp, er selvsagt ikke mulig.

Til dere leger som forstår alvoret og som har lyst til å hjelpe: Vi vet at dere er der. Ta kontakt med oss! Vi vil da informere jenter om hvem de kan få hjelp hos. Rådet for legeetikk må mer enn gjerne ta kontakt med oss for mer informasjon om temaet. Her kan dere også møte unge kvinner med personlig erfaring om jomfru-ukulturen.

Menneskerettigheter

Reidun Førde, som er leder av Rådet for legeetikk, uttalte i et intervju 6. juli at det ikke er en medisinsk oppgave å sy jomfruhinner på unge jenter. Nadia, som i sin tid ble bortført av sine egne foreldre for å giftes bort i hjemlandet, forteller her at det faktisk er et spørsmål om liv og død.