Jomfrunalsk og morbid

«Jeg er ennå ikke død, og da må jeg regnes med blant de levende.» Det sier den kvinnelige jeg-personen i Marit Thaulows andre roman «Primavera», som nettopp kretser rundt døden.

Den noenogtjueårige jeg-personen mistet sin mor da hun var liten, har nylig mistet faren og er nå på kunstreise til Italia for å komme seg {ndash} også etter en utskrapning og blindtarmoperasjon.

Med seg har hun en samling fotografier av gravsteinsmonumenter som ble gitt henne på farens begravelse. Og død og begravelse er da også et nøkkelord i denne noe morbide romanen.

Her er erindringer om moren som langsomt svant hen, om faren som hun kalte Ingen og hvis urne hun vegrer seg for å senke i jorda, men først og fremst dannes et bilde av hennes egen livsangst, eller dødslengsel.

Tittelen, hentet fra Botticellis maleri av samme navn, henspeiler på frodige kvinner og hedensk vårfest, og dette blandet med erindringsbilder av morens råtne kropp, bringer tankene hen på barokkens groteske skjønnmaling av døden, noe som underbygges av gravsteinsmonumentene hovedpersonen hele tida leter etter.

Grei roman

Ikke overraskende formulerer romanen først og fremst et kvinneliv. Mennene er mørke og truende, mens kvinnene enten skildres som døende, vevre skapninger, eller jomfrunalske vårskikkelser. «Jeg skal liste meg fram, nyvasket og ren i tøyet,» tenker hun når hun flykter fra en innpåsliten reiseleder mens hun samtidig drømmer om kvinner som holder sammen og som skulle «sittet høyt på barkrakker med mye latter i magen, kledd i lyse kjoler som ingen våget ta i». Slike og liknende formuleringer viser at Thaulow har mye poesi i seg, samtidig som hun unngår en klisjéaktig sentimentalitet, f.eks. da hun skriver om moren at «hun sto aldri med blomstret kappe og ventet på meg».

Selv om boka er noe stakkato i begynnelsen, med tilbakeblikk som mer virker anmassende og forklarende enn erindringsaktige, kommer en etter hvert inn i denne dyssende såre morbiditeten. En grei roman med andre ord, lik mange av bokhøstens utgivelser, men ikke av et slikt format at den etterlater seg dype spor.