Jon Balke i elektronisk landskap

«Saturation» er utprega moderne. Samtidig er albumet det mest jazz-orienterte på Jazzlands utgivelsesliste så langt (Bugge Wesseltoft, Audun Kleive, Eivind Aarset).

- I det øyeblikket du legger basstromme på alle fire, og/eller skarptromme på to'ern og firer'n... sjangerbetegnelsene koker ned til noe sånt etter hvert, sier Jon Balke.

- Maskinene fikk ikke overta

Han beskriver det som en utfordring ikke å havne 100 prosent opp i den «elektroniske» måten å lage plate på. Han snakker om lange strekk og fleksibel rytmikk.

- Utgangspunktet for utgivelsene på Jazzland er elektronisk jazz; slik oppfatter jeg rammebegrepet. Det syntes jeg var en show utfordring, men det ligger opplagt noen feller innebygd. Du skaper fire tøffe takter, kjører dem i loop'er... Maskinene har likevel ikke fått «overta» i min produksjon. Jeg har brukt dem mer til å redigere og klippe - rydde opp, kan du si.

Kan det bli jazz av sånt?

Saxofon, vokal og gitar er lagt på til slutt, altså etter at Balke har lagt grunnkomp og keyboard.

- Mange jazzmusikere vil stusse over en slik framgangsmåte - ja, mange vil helt sikkert mene at det ikke kan bli jazz av noe sånt?
- Helt sikkert, men jeg syns det var show å lage musikk på annet vis. Å gå i studio, som band - det har jeg liksom vært med på noen ganger.

For noen dager siden intervjua vi vokalisten i pop/techno-bandet Frost. 23 år gamle Aggie var helt sikker på at hun hadde mye mer til felles med jazz enn med den klassiske rocktradisjonen. Jon Balke skjønner dette meget godt.

- Se på Anneli (Drecker; Bel Canto). Hun er grunnleggende sett en jazzovkalist, slik jeg oppfatter det.

Om musikerne

Slik lyder det, når vi ber Balke gi en kort karakteristikk av sine medsammensvorne:

Fredrik Lundin, saxofon: - Ung og kommende da jeg først kom i kontakt med ham, i dag etablert stjerne i Danmark. Han er bandleder og komponist, en kar som søker og leiter i nye landskap, i likhet med meg sjøl. Vi har møtt hverandre på noen jazzstevner, og jeg har lenge hatt lyst til å samarbeide med ham. Vi er åndsfrender, tror jeg.

Nils-Olav Johansen, gitar: - Kommer fra Farmer's Market og Storytellers, og var nok fra min side mer av et skudd i blinde. Jeg har jo lagd plata hjemme, og han var førstemann til å innvies i materialet. Han gikk løs på arbeidet med en frekkhet og briljanse som gjorde meg... voldsomt gledelig overraska. Spillet hans har en herlig nonchalant eleganse over seg.

Sidsel Endresen, vokal: - Vi har etter hvert hatt et langvarig samarbeid. Jeg kjenner ingen som til de grader kan leike seg med ordkonstellasjoner. Ingen kunne gjort dette like overlegent. Sidsel er i ferd med å bli en virkelig tøff vokalist.

Jazzland

Labelen Jazzland er Bugge Wesseltofts idé, men selskapet drives som en underavdeling av det norske PolyGram. De spesialiserer seg på hva Balke kaller elektronisk jazz; en passe dekkende betegnelse.

- Norsk musikk har et stort distribusjonsproblem, og alle slike tiltak mottas med takk, sier Balke - som ikke tror Nils Petter Molværs suksess vil ha virkning for annen norsk musikk eller andre norske musikere.

- Om en slik suksess hadde kommet på et lite selskap, ville den nok hatt betydning for selskapet. Da kunne den dratt opp også den andre delen av katalogen. Men at folk rundt i verden skal beynne å kjøpe norsk musikk fordi de hører at Nils Petter er norsk...? Nei.

CD som visittkort?

Jon Balke lurer på at det å gi ut CD er i ferd med å utvikle seg til en slags privatsak.

- Et visittkort, rett og slett. Mengden av utgivelser er så enorm og teknikken etter hvert så tilgjengelig...

Dermed kommer han til å peke på en vesentlig forskjell på pop- og jazzlivet. Med svært få unntak, er det jo slik at pop- og rockartistene taper eller i høyden står seg økonomisk ved å være på veien. Det går rundt, fordi gode livejobber selger plater i etterkant. For Balke og hans kolleger er det annerledes:

- I denne delen av musikklivet har platesalg aldri vært noen vesentlig inntektskilde. Det er konsertene som holder liv i oss.

Det virker ikke akkurat som om han er lei seg for tingenes tilstand i så måte. For den som måtte være interessert; her har du Jon Balkes favorittpianister:

- Lenny Tristano, Eddie Costa, Herbie Hancock, Paul Bley, Ran Blake, og - ikke minst; Cecil Taylor - selv om det kanskje ikke er så lett å høre.