Jon Fosses er nummer fire

Hvorfor er «Morgon og kveld» en av vår tids beste bøker?

Det er ikke mye i romanen «Morgon og kveld» av Jon Fosse som minner om alle de realistiske, familieorienterte bøkene som har kommet ut de siste ti åra. I stedet tar romanen for seg de to mest skjellsettende begivenhetene i et menneskes liv som vi aldri kan vite noe sikkert om - hva som skjer når vi blir født, og hva som venter oss etter døden.

I «Morgon og kveld» følger vi hovedpersonen Johannes\' fødsel og død, og det er Johannes\' død som utgjør størsteparten av fortellingen. Denne delen av romanen starter med at han ligger død i senga en morgen, men Johannes er utrolig nok ikke selv klar over at han er død. Men han kjenner at noe er annerledes, for verken han eller tingene rundt ham er slik de pleier å være. Johannes undrer seg fælt over dette og skjønner ikke hva det kommer av. Og det er altså dette Johannes må innse - at nå er det hans tur til å forlate det jordiske livet.

DA DENNE TYNNE romanen på drøyt 100 sider kom ut i 2000, ble den innstilt til Nordisk Råds litteraturpris og nokså umiddelbart utpekt som et av høydepunktene i Jon Fosses forfatterskap. Og det sier ganske mye om «Morgon og kveld». For Fosse har gjort seg bemerket innenfor de fleste litterære sjangere. Siden debuten i 1983 har han rukket å skrive kortprosa, dikt, barnebøker, essays og romaner - og ikke minst skuespill. Stykkene hans blir jevnlig oppført på teatre både i Norge og i utlandet. Et av forfatterens første og mest kjente skuespill er «Nokon kjem til å komme». Det ble oppført første gang i 1996 på Det Norske Teatret og har siden den gang blitt satt opp et utall ganger. Stykket er også blitt utgitt som tegneserie av franskmannen Pierre Dubas.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jon Fosse har en helt unik posisjon som norsk dramatiker. Norske teatre slåss om å få sette opp hans nyeste stykker, noe det er svært få andre norske samtidsdramatikerne forunt å få oppleve, og skuespillene hans er blitt oppført i land som Tyskland, Sverige, England og Frankrike. Fosse er den mest spilte norske dramatikeren etter Ibsen, og mange mener han er den fremste norske kandidaten til å motta Nobels litteraturpris.

KARAKTERISTISK FOR både skuespillene og prosaen hans er hans helt særegne bruk av språket. Forfatteren sier selv at Bibelens repetitive språk er en viktig inspirasjonskilde. Men også rockemusikken med sin rytme er viktig. De mange repetisjonene, som nærmest er Fosses varemerke, utgjør en stor del av rytmen i språket hans. De lager en form for litterær musikk som er helt unik for hans litteratur, og skaper dybde, nye sammenhenger og utvider meningen i det som blir sagt.

Det er det lavmælte som kjennetegner Jon Fosses litteratur. Fosses karakterer bruker få ord for å kommunisere. Ordene de bruker, er helt vanlige og dagligdagse, og setningsoppbyggingen er ikke spesielt komplisert. Fosse-karakterene er heller ikke ekstraordinære personer med suverene egenskaper eller personer som har usedvanlige kunnskaper om sære emner folk flest knapt har hørt om. De er rett og slett enkle mennesker som lever et stille liv, og som er opptatt av det som skjer i hverdagen. Likevel er det gjennom hverdagen hans enkle og små personer blir store ved at de møter de viktige og grunnleggende spørsmålene i livet, som hvordan vi skal leve som mennesker i denne verden og med hverandre.

JON FOSSE er en mester i å beskrive forholdet mellom mennesker, og i «Morgon og kveld» er vennskapet mellom de to gamle vennene Johannes og Peter rørende skildret. Romanen har mye indre monolog, og den ytre dialogen er enkel og liketil. Omsorgen de to mennene har for hverandre, sies ikke rett ut, men ligger i det tause, i det uutsagte, i det som ligger mellom ordene. Peter er en viktig person for Johannes. Han er hans beste venn og har reddet livet hans en gang Johannes falt over bord mens de var ute i båten. Men Peters betydning for Johannes er ikke bare et tilbakelagt stadium. Peter er den som skal lede Johannes bort fra det jordiske livet og over til det man kan kalle «det hinsidige». Peter har allerede vært død en stund når vi møter ham, og har fått tilbake litt kropp for å være Johannes\' hjelper. I løpet av dagen tar Peter Johannes med til forskjellige steder og inn i ulike hendelser som har hatt stor betydning i Johannes\' liv, for å venne ham av med livet, som han selv sier det. Peter er altså veiviseren, han som sitter med nøklene til Johannes\' himmelrike.

Og her er vi inne på et annet viktig aspekt ved «Morgon og kveld», det religiøse. Det mest åpenbare er at romanen tar for seg et av de mest sentrale spørsmålene innenfor all religion: Hva skjer med oss etter døden? Det er heller ikke til å unngå å legge merke til at flere av personene i romanen har navn med sterke bibelske forbindelser. Johannes og Peter er velkjente disippelnavn, og skomakervennen Jakop er en annen romanperson med et navn vi kjenner fra evangeliene. Også kvinnene bærer kjente bibelske navn, som Anna og Marta. Peter og Johannes har et av de mest kjente nytestamentlige yrkene, de er fiskere. Johannes tar også på seg Thomas tvilerens skikkelse når han lurer på om han kan spørre Peter om han kan få ta på ham. Han vil forsikre seg om at det virkelig er den avdøde bestekameraten som står rett ved siden av ham. Johannes forkaster riktignok denne tanken fordi han synes det er i overkant uhøflig å spørre om noe sånt.

 ENEREN:  Mange mener Jon Fosse er den fremste norske kandidaten til å motta Nobels litteraturpris. Foto: TONE RØNNING
ENEREN: Mange mener Jon Fosse er den fremste norske kandidaten til å motta Nobels litteraturpris. Foto: TONE RØNNING Vis mer

DET ER LIKEVEL IKKE et dogmatisk religiøst univers Fosse etablerer i denne romanen, selv om han bruker mange kristne referanser. Personene i romanen er ikke i tvil om at det finnes en gud, på den andre siden er de heller ikke i tvil om at deres gud er en helt annen enn guden til «dei gudelege». Slik stiller «Morgon og kveld» seg på den enkeltes, individets side og er på ingen måte noe talerør for verken det ene eller det andre livssynet.

At det er et liv etter døden, er personene i romanen heller ikke i tvil om. Det de er i tvil om, er akkurat hva som venter dem. Derfor prøver Johannes å fritte ut Peter for hva som finnes på den andre siden. Peter kan ikke forklare det med andre ord enn hva det ikke er, men klarer likevel å skape en mening ut av det: «Det er verken godt eller vondt, men stort og roleg og litt sitrande, og lyst, om eg no skal seie det med ord som ikkje seier så mykje».


Artikkelforfatteren er daglig leder i Arkitekst.