RESIDENS: Moldes nye kulturhus, Plassen, blir en av Jon Balkes arenaer under Moldejazz. Han skal spille konserter i både den store og lille salen pluss på taket av bygget i løpe av sin residensuke. FOTO: TERJE MOSNES
RESIDENS: Moldes nye kulturhus, Plassen, blir en av Jon Balkes arenaer under Moldejazz. Han skal spille konserter i både den store og lille salen pluss på taket av bygget i løpe av sin residensuke. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Jon jazzresiderer i Molde

Jon Balke (57) er årets «Artist in Residence» på Moldejazz. Og vel så det.

MOLDE (Dagbladet): —Som «Artist in Residence» skal jeg gjøre fire konserter og en workshop i løpet av festivaluka. Men så er det sånn at jeg også har skrevet musikk til «Mertz!!», åpningsforestillingen til Plassen, det nye kulturhuset i Molde, sier Jon Balke og kikker skrått opp på Plassen, Moldes nye praktbygg.

Teatret Vårt og Moldejazz samarbeider om denne «teaterkonserten» basert på Kurt Schwitters-tekster. Siden Balke skal spille selv på de to første forestillingene i forkant av festivalen, får han en slags teaterutvidet «jazzresidens» i rosebyen.

VALGET av pianisten, perkusjonisten, improvisatoren, komponisten, arrangøren og bandlederen Balke som hovedartist nummer 13 i moldejazzhisorien er like naturlig som det er overmodent. De som har fulgt karrieren hans siden starten tidlig på 70-tallet, vet at han ikke svekker det fryktinngydende «AiR»-kollegiet (se sidesak), og at han klok av bredere musikalsk erfaring enn de fleste kommer godt forberedt til «residerende»-jobben.

—Jeg har valgt å satse på «nypremièrer» heller enn å presentere helt nye ting etter snau forberedelsestid. Det betyr prosjekter som jeg har jobba nok med til å vite at de bærer, sier Balke, som overlater «Merz!!»-musiseringen til pianistkollegaene Morten Qvenild og Christian Wallumrød når residensjobben krever ham fullt ut.

Det skjer allerede på åpningsdagen 16. juli, med det store Siwan Jadid, videreføringen av det andalusisk/arabisk-inspirerte bestillingsverket som Balke skrev til Cosmopolites 15-årsjubileum i 2007 og som vant den tyske kritikerprisen da det utkom på plate to år seinere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå har han komponert mye ny musikk til den store arabisk-europeiske besetningen, der sangeren Kamilya Jubran, kjent fra den palestinske Sabreen-ensemblet, erstatter marokkanske Amina Alaoui.

—Kamilya har stor erfaring fra eksperimentelle sammenhenger, det gir Siwan muligheter til å gå i nye retninger, sier Balke som også får en spesiell utfordring på Moldejazz? avslutningsdag.

—Ja, soloppgangskonsert på taket av Plassen klokka sju på morgenen med en kvartettutgave av perkusjonsensemblet mitt, Batagraf. Det blir en fantastisk arena for «Break of Day in Molde».

KANSKJE er det likevel konserten med Jøkleba — Per Jørgensen, Audun Kleive, Jon Balke — som blir imøtesett med størst forventninger. Etter en ad hoc-gjenforening på Vossa Jazz i fjor, sju år etter forrige konsert, har trioen gjenopptatt samarbeidet på den måten den kan best: Med et knippe helt nye knagger for kollektiv improvisasjon og ut over det: Speilblanke ark.

—Trioen gjenoppstår som en slags kvintett med videokunstneren Birk Nygård og lyddesigner Asle Karstad i tillegg til Audun, Per og meg, forteller Balke.

FOAJEMØTE I PLASSEN:  Jon Balke er engasjert i både Moldejazz og Teatret Vårt i sommer, og drøfter samarbeidet med moldejazzsjef Jan Ole Otnæs (midten) og teatersjef Thomas Bjørnager. FOTO: TERJE MOSNES
FOAJEMØTE I PLASSEN: Jon Balke er engasjert i både Moldejazz og Teatret Vårt i sommer, og drøfter samarbeidet med moldejazzsjef Jan Ole Otnæs (midten) og teatersjef Thomas Bjørnager. FOTO: TERJE MOSNES Vis mer

—Vi snakker i utgangspunktet om en form for journalistisk, surrealistisk historiefortelling, men vi får se hvilken vei det tar.

 —Solokonserten din?

—Sånn jeg ser det nå, blir den en slags speilvending av de andre konsertene. Remix for solopoiano.

—Og workshopen?

—Den er noe jeg har foreslått både fordi Molde får dette fantastiske nye kulturhuset og fordi jeg er opptatt av arkitektur. Jeg tror at vi musikkskapere har mye å lære av hvordan arkitekter tenker i forhold til for eksempel romfølelse, og kanskje omvendt også, og det er mange andre paralleller mellom musikk og arkitektur. Workshopen blir åpen for alle, og jeg har invitert med meg arkitekt Knut Hjeltnes, som er veldig opptatt av musikk og kunst generelt.

NOEN få av mange holdeplasser for Jon Balkes 40-årige vei gjennom norsk musikkliv er Arild Andersen Quartet, Radka Toneff Quintet og E?Olen på 70-tallet, Masqualero, Oslo 13, Jazzpunkensemblet og Sidsel Endresen Kvartett på 80-tallet og Jøkleba på 90-tallet.

Hele tida har han også ledet egne band og komponert, både for teater og, fra 90-tallet, for sine egne Magnetic North/Magnetic Book/Batagraf-ensembler samt bl a Cikada Strykekvartett.

Det er en vei som i stor grad er blitt til under marsjen, Balke har ingen omfattende formell musikkutdanning. Klassisk pianoundervisning i barneåra ga grunnlag for å kaste seg over blues og jazz og bandspilling i tenåra, og etter to år ved musikklinja på Nissen videregående, sluttet han i protest mot det han kaller «en fullstendig antikvarisk musikkundervisning».

—Jeg orket ikke mer skole og begynte å jobbe. Det fortsatte jeg med inntil det begynte å bli såpass mange spillejobber at jeg iallfall hadde snev av en inntekt. Og sånn har jeg holdt på siden, sier han.

Men det har vært andre skoler.

—Kvartetten til Arild ble en grunnleggende «time»-skole. Idealet var Tony Williams og hele den der Miles-greia, veldig fort og presis fire-fire. Jeg strevde og strevde, men plutselig løsna det det, minnes Balke med et smil og beskriver:

—Det var trimming av mikropresisjonsskruen. Jeg følte at jeg var på skolebenken, også fordi Knut Riisnæs, saksofonisten i bandet, var så enormt kunnskapsrik når det gjaldt harmonilære, orkestrering og arrangering — alt som handlet om fag.

—Så ble det en annen skole i kvintetten til Radka?

—En veldig bra skole i å akkompagnere, Radka stilte store krav. Jeg var ikke helt sikker på om det var det jeg hadde lyst til å drive med, så vi skilte lag i all vennskapelighet etter et par år. Så ble E?Olen åpningen til en verden av afrikansk musikk og en slags rytmisk kunnskapsbank for meg, mens Oslo 13 ga meg sjansen til å prøve meg som arrangør av egne låter og lot meg fortsette etter at jeg hadde gjort alt feil den første gangen. Og når vi først snakker om skole: professor Olav Anton Thommessen ved Norges musikkhøgskole har vært en sjenerøs støttespiller og fantastisk veiviser for meg. Da jeg i sin tid gikk til ham og spurte om lov til å hospitere på høgskolen, var svaret «Bare kom!».

I DAG rekrutteres jazzmusikere oftest fra universiteter og høgskoler. Hva synes en høyt respektert «semi-autodidakt» om det han hører fra unglyden?

—Det er et vanvittig høyt nivå. Men jeg får av og til sjansen til å spille med noen av disse unge musikerne, og hører at kompetanse kan være et tveegget sverd.

Det handler jo om å skulle utvikle sitt eget, personlige uttrykk, og det er ofte «farligere» jo mer du kan.

Det er enklere å spille det du har lært og som er en syntese av hva folk har gjort før deg når du oppdager at det funker og gir deg masse spillejobber.

Jeg må si at for min del har det tatt lang tid, et helt liv, før jeg fikk følelsen av at jeg har en eller annen kompetanse som jeg kan stå for. Samtidig er det noe med det å leite i mørke, finne tråder, være på tynn is, som egentlig gjør meg glad for at jeg har gått den veien.

Men det er for meg, og det kommer jo hele tida folk som kan alt og likevel går hodestups inn på helt nye arenaer. Så til sjuende og sist er det vel individets pionértrang og kløen etter å forske og finne ut som driver.

Enten de går eller ikke går på skole, tror jeg de fleste som vil finne noe, finner noe.