Jon Michelet bor og arbeider i en gammel skipperstue på Larkollen. Der har han samlet et stort stoff om krigens glemte helter - de norske sjøfolkene på Nortraship-flåten. Nå foreligger første bind i en planlagt romanserie om lettmatros Halvor Skramstad. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
Jon Michelet bor og arbeider i en gammel skipperstue på Larkollen. Der har han samlet et stort stoff om krigens glemte helter - de norske sjøfolkene på Nortraship-flåten. Nå foreligger første bind i en planlagt romanserie om lettmatros Halvor Skramstad. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Jon Michelets testamente

Alle mann på dekk! Bokserie inn fra babord!

ANMELDELSE: Skogsmatrosen er en ung tømmerhogger fra Rena i Østerdalen, Halvor Skramstad. Han mønstrer på et større skip i Wilhelmsens rederi, M/S Tomar, senhøsten 1939. Tomar er et skip som ikke fantes den gangen, men derimot i forfatterens egen sjømannstid — det var det første skipet han selv seilte på, som dekksgutt. Michelet gjør altså en honnør til sin egen ungdom i denne boka. Og det blir mye honnør gjennom de 800 sidene.

Det er en svunnen tid som blir hedret, et utryddet folk, et delvis glemt språk.

Dette er både bokas store styrke og en av dens slagsider. Den er monumental, men lett konfliktsky.    

Vi lekte på havna For en Bislett-gutt som meg er det herlig lesning. Vi lekte mye nede på havna, syklet ned etter skoletid og i helgene og snodde oss gjennom stabler med stykkgods, kaffesekker, kokshauger, heisekraner og grønne bananer. Masse lukt og lyd.

Vi fikk være med slepebåter ut på oppdrag der de bukserte digre jernskrog inn og ut i havnebassenget. Mange små hjelpere, både tre og fire slepebåter, var i sving for å dra amerikabåtene i stilling. Dette var før de store skipene fikk propeller i alle retninger.

Også var det alle sjømennene som rekte rundt i Oslos gater, småfulle og sjanglende eller molefunkent akterutseilte. Grove mannfolk som mer enn gjerne fortalte guttunger som meg om bragder og belastninger fra sjøen, mye skrøner, skryt og vås. Og framfor alt krigsseilerne. De var skumle.

Guttebok for viderekommende Alt det er borte nå. Havna er inngjerdet. Godset er anonymisert inn i containere, og alle heisekranene er slått sammen til én. Slepebåtene er borte, bortsett fra et par som holdes i live av nerder. Sjøfolk finnes ikke mer, iallfall ikke i form av skoletrette norske unggutter som får sjansen til å bli mannfolk i hardt arbeid, vind og dønning — istedenfor å slite buksebaken ved en meningsløs skolepult under et regn av uløselig teoretisk matematikk.  

Men det lever i denne boka. Motorskipet Tomar reiser inn i krigen, rundt på verdenshavene, med fyldig innslag av historiske opplysninger. Vi får hele krigen i Norge fortalt gjennom radiomeldinger plukket opp av skipets ivrige telegrafist. Forfatteren innrømmer i etterordet at han overdriver mengden av informasjon som sjøfolkene fortløpende får servert om krigens begivenheter, men boka trenger dette. For selv om det skal være en realistisk spenningsroman — en slags guttebok for viderekommende (ja, det er mye mannfolkprat her) — så er det åpenbart at Michelet vil mer enn bare å skrøne i kor med glemte stemmer fra fortiden.

Monument, testamente Boka er et slags testamente fra forfatteren. Den speiler et verdensbilde formet i etterkrigstidens ungdomskommunisme der arbeiderklassen og dens dyder blir opphøyet på bekostning av sleske, egoistiske og kyniske overklassefanter. Den er et monument over en ordnet tenkemåte.    

Alt som skjer i teksten er knyttet til hovedpersonen og hans opplevelser, kronologisk og nøkternt. Det er dels en streit tredjepersonsfortelling, dels dagbokinnførsler fra Halvor. Dette er et ikke helt heldig grep, siden tonefallet og synsvinklene i de to formene er så like. Det går i surr. Med enkle midler, som for eksempel kursiv i dagboksinnslagene, kunne det vært unngått.

Halvor er også litt for skreddersydd for formålet og blir ikke helt levende. Faren er kommunistisk lokfører, moren kveker. Gutten vakler i sin tro, men aldri ordentlig prekært. Livets store dilemmaer plager ham ikke i særlig grad, ikke engang det som må ha vært det verste av alt for folk med sosialistiske sympatier den gangen — den ulykkelige alliansen mellom Hitler-Tyskland og Stalins Sovjet.

For lite dårskap og ondskap Boka er til tross for sitt omfang også underlig fri for dypere konflikter, svik og skjensel, menneskelig dårskap og ondskap. Kanskje dette skyldes at det er en velvoksen mann som skriver, en forfatter som ønsker å gi honnør og hedre, med et forsonet syn på mennesket. Hele mannskapet på Tomar er trivelige folk, hver og en med sine særtrekk og småskavanker. Selv kapteinen er en fin fyr.

Den kanskje artigste karakteren er båtsmannen med sine forsnakkelser. For det er språket snarere enn intrigen som er bokas styrke og som gjør det mer enn vel verdt å lese seg gjennom.

Michelet er i godt lune, og rett som det er måtte jeg le høyt av episoder og uttalelser.

Jon Michelets testamente

Vi får navn på alle skipets deler, et helt leksikon av sjømannsuttrykk, og kanskje best av alt: En hemningsløs framstilling av mannfolkverdenens pragmatiske syn på uforpliktende sex. Gutta går til horer, men de har også romantiske drømmer om å finne ei jente å fortøye seg til. Her er det mange gode beskrivelser fra en som vet hva han snakker om. Jon Michelet har jo alltid vært en ladies' man.

Gjerne bokserie «Skogsmatrosen» skal følges opp av iallfall én bok til om sjømann Halvors opplevelser som krigsseiler. For min del må det gjerne bli en bokserie. Jeg gleder meg til å lese videre om krigens dramatiske begivenheter sett fra mørklagte konvoier, forblåste, dypfrosne redningsbåter og lumske havnekvarterer.

Men jeg håper forfatteren vil skru til med mer indignasjon og konflikt.

Det er nok egentlig ingen grunn til å tvile på at han kommer til å gjøre det, særlig ikke når han etterhvert skal nærme seg den store skammen med Nortraship-fondet og krigsseilernes dystre alderdom.

For til tross for de litt for godlynte anekdotene, har Michelet gitt oss et viktig verk om dypt alvorlige traumer. Krig er noe jævla faenskap.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 12.11.2012.