Jon Øigarden

Jon Øigarden drømmer om å se Åse Kleveland sitte som i damesal på moped.

Clinton er i byen. Jon Øigarden har ikke fått sin daglige kaffe på Grand. Det er han litt sur for.

- Skal du skyte meg nå? spurte jeg politivakta. Jeg tror han ble litt sur, he, he.

Jon kommer rett fra halvdirekteopptak på «I kveld med Thomas Giertsen» ved siden av Grand på Karl Johan. Midt i smørja. Med tv-dressen på.

- Kamikaze, skryter han, før han forflytter sin hele og fulle oppmerksomhet mot kamera.

- Er det det nye Nikon? Stilig. Er det veldig dyrt?

Jon fokuserer på fotografen. Fotografen fokuserer på ingenting. Rettere sagt mellomrommet mellom Jons fortenner.

- Jeg bruker tanntråd hver dag. Men Mads Ousdal mente jeg like godt kunne sette inn en ny tann. Madonna har forresten likedan.

I KVELD DUKKER JON

Øigarden opp i to kanaler. Thomas Giertsens show på TVNorge er ferdig klokka halv elleve. «Lyckliga gatan» på TV2 begynner fem over halv. Helt tilfeldig. Jon spiller fem roller i fire episoder, blant annet en meget ung kvinnelig trøndersk massemorder, en sersjant i trønderbataljonen og en dvergkokk.

Hva handler det om? - Det er litt vanskelig å si. Det starter med en liten trønderjente som dreper en kioskansatt fordi hun ikke får søtsaker. Hun utvikler seg etter hvert til seriemorder, kutter opp ofrene, river av armer, lemlester og voldtar etterpå. Det blir en snodig greie.

Det er snart to år siden Jon, Jon Schau, Dagfinn Lyngbø og Trond Hanssen satte seg ned med mål om å gjøre noe sammen. Noe morsomt. Med seg fikk de produsent Mathis Fürst.

- Uten ham hadde det aldri blitt noe av. Jeg er kjempeimponert over at alt ser så bra ut. Om folk synes det er morsomt eller ikke, vet man aldri, men dette er noe jeg kan stå for 120 prosent. Dessuten får jeg tatt ut alle mine syke sider, de jeg ikke tør vise til vanlig. Jeg er veldig spent på hvordan «Lyckliga gatan» blir mottatt. Sånn er det bare. Om du løper barbeint rundt i Indre Telemark og pisser i en kopp, så er du opptatt av om folk liker deg eller ikke.

- Har du løpt barbeint rundt i Indre Telemark og pisset i en kopp?

- Nei.

JON ØIGARDEN DEBUTERTE I «FGREFSEHKØHVELEHE»

på Grefsen videregående, etter å ha blitt overtalt av kollega Jon Schau. På Teaterhøgskolen leste han sammen med Åsleik Engmark. På privatskolen Bjørknes møtte han Thomas Giertsen. Så møtte han søstera til Thomas.

- Thomas ga meg formell tillatelse. «Du, Jon, du skal vite det at søsteren min liker deg. Det synes jeg er helt greit,» sa han. Det syntes jeg var kult.

I dag har Jon og Caroline vært sammen i fem år, Jon og Thomas litt lenger.

Begge begynte på Bjørknes for å pusse på sine noe middelmådige karakterbøker. Da Jon Schau og Jon Øigarden skulle sette opp et show på Ludvig, hadde Thomas Giertsen nylig satt opp et annet på Frölich, og ble hentet inn som hjelpemannskap. Jon fra Årvoll og Thomas fra Ullern ble venner. De siste ukene har svogerne raljert sammen i beste sendetid på TVNorge to ganger i uka, til gode seertall, men medium kritikker.

- Det har vært veldig ålreit, men veldig vanskelig. Jeg har aldri gjort noe sånt før, og først nå, i åttende program, føler jeg at jeg får det til. Samtidig er det kult med litt motgang. Motgang og medgang, motgang og medgang, det er som i et forhold, du må jobbe for det. Men jeg kan love deg at går du som jente på byen og gir en fyr litt medgang og litt motgang, så har du ham på kroken, mener Jon.

PLANEN VAR Å BLI AKADEMIKER,

som mor og far. Etter å ha fylt karakterboka med femmere, begynte Jon Øigarden på media grunnfag. Nok en gang var det Jon Schau som pushet ham til å søke Teaterhøgskolen. Selv om han var pissredd, kom Jon kom inn på første forsøk som Macbeth. Siden har han fått glimrende kritikker for det meste han har gjort på scenen. Han elsker yrket, men av og til hender det han lurer på om han valgte rett.

- Det er ubekvem arbeidstid, og å jobbe kveld etter kveld er jævla slitsomt. Dessuten er det dårlig lønn. Det hender jeg lurer på hvordan det skal la seg forene med familie en gang i framtida. Jeg regner jo med at jeg skal ha barn en gang, men jeg vil gjerne være litt etablert før den tid.

Jon Øigarden sitter ikke på Håndverkeren og diskuterer sitt siste stykke opp og ned og i mente. På fritida gjør han helt andre ting. Går på fuglejakt, pusser på båten, spiser middag med kjæresten eller er sammen med venner.

- Jeg er veldig opptatt av ikke å gnukke i det samme miljøet hele tida, det orker jeg ikke. Noen ganger blir jeg utrolig lei, da er det deilig å gå ned og mekke på den veteranbilen jeg ikke har. Skriv at jeg ønsker meg en Alfa Romeo 156, jeg håper at min gode venn som driver bilforretning skal gi meg en.

Foreløpig må Jon nøye seg med mopeden. I ren fjortisnostalgi gikk nemlig Øigarden hen og kjøpte seg en Yamaha.

- Den vekker gode minner fra den tida man kjørte rundt med pungen full av fluer med damene bakpå for å dra hjem og kline. Det skjedde selvsagt aldri. Da var det om å gjøre å presse mopeden opp i 60, slik at dama måtte holde hardt rundt meg. Jeg drømmer om å se Åse Kleveland i langt skjørt på moped, sittende på siden, som i damesal. Med helhjelm.

JON GJØR DET JON

har lyst til. Det er derfor han har permisjon fra Oslo Nye Teater, for å gjøre Thomas Giertsen og «Lyckliga gatan». Og tusen andre ting.

- Jeg har vært veldig heldig som har fått gjøre begge deler, både seriøse ting og morsomme ting. På skolen var jeg alltid moromann, og fnyste av alt som var seriøst. Da vi satte opp «Heksejakt» på Teaterhøgskolen, måtte jeg spare til skjegg og være seriøs, og det var utrolig spennende. Da skjønte jeg hvor kult det var å gjøre begge deler - å spise både tunfisk og biff. Jeg tror jeg hadde blitt drittlei av bare å gjøre seriøse roller.

Sannsynligvis hadde han blitt drittlei av å gjøre bare morsomme også. Jon Øigarden er nemlig en rastløs sjel. I sommer har han vært hos søta bror for å spille i Erik Gustavsens nye film «Dykaren», sammen med Klaus Maria Brandauer, Bjørn Floberg, Alexander Skarsgård, Peter Stormare og den tidligere Bond-piken Isabella Scorupco.

- Det var dritkult å være med på! Jeg spiller en russisk mafioso, går med Magnum 44 og greier, forteller Jon stolt.

- Kan du russisk?

Russisk følger. Masse russisk.

- Jeg måtte lære det. Det var så utrolig artig å dra til Sverige, det var som å reise til det store utland. Det er kult å treffe nye folk, eldre skuespillere, og diskutere med dem. Han ene var genuint opptatt av veteranbiler, så vi snakket masse om det.

Den kanskje største oppdagelsen Jon gjorde i Sverige, var McFlurry, siste nytt på iskremfronten. I Sverige. Først seinere kom den til Norge.

- Jeg lå på hotellrommet og så en reklame, og tenkte at dette måtte jeg smake. Jeg tror jeg spiste McFlurry hver dag, med daim. Utrolig godt! Det er alltid stas å gå på McDonald's i utlandet, bare for å se om maten smaker likedan som hjemme.