NYVALGT: Mens tidligere ledere har vært født inn i partiet, eller i arbeiderbevegelsen, som en gang gikk ut på det samme, har som kjent Jonas valgt partiet selv..  Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
NYVALGT: Mens tidligere ledere har vært født inn i partiet, eller i arbeiderbevegelsen, som en gang gikk ut på det samme, har som kjent Jonas valgt partiet selv.. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Jonas flytter hjemmefra

Den neste statsministeren i Norge er ikke lenger Høyre-mann.

Kommentar

Da Jonas Gahr Støre, alene på Hallingskarvet, sa ja høyt til seg selv og til Arbeiderpartiet, sa han også ja til å bli landets statsminister. Det er en nesten uunngåelig følge av å være leder av landets største parti. Nylig avdøde Reiulf Steen, som det ekstraordinære landsmøtet minnes i formiddag, var ett unntak fra regelen.

Nå er ikke Arbeiderpartiet like dominerende som det en gang var, men om det ikke lenger svever som ørnen i det norske partilandskapet, er det fortsatt størst. Det vil ta makta tilbake og styre landet igjen.

Derfor måtte Jonas til fjells. Hadde han blitt bedt om å bli partileder i Sp, kunne han tatt beslutningen over en fredagstaco med kona. Det ville jo uansett være et kortvarig engasjement, men med Ap bærer det helt til topps. Dessuten er det en god historie, selv om han ikke kom ned fra fjellet med steintavler.

Historien har Jonas måttet skape selv. Mens tidligere ledere har vært født inn i partiet, eller i arbeiderbevegelsen, som en gang gikk ut på det samme, har som kjent Jonas valgt partiet selv. Han er en selfmade-man i politikken. Han startet med to fulle hender og endte med en partibok.

Hans forgjengere så for seg at arbeiderklassens barn kunne bli direktører. På Oslo vest så ingen for seg at deres barn en gang skulle stemme Arbeiderpartiet, langt mindre lede det. Ja, bortsett fra hjemme på Frogner hos Karin og Thorvald.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det lenger viktig? Ikke for Arbeiderpartiet, hvor han i dag er et mindre omstridt valg enn hans forgjenger i sin tid var. Ikke blant velgerne, hvor han selv som helseminister var mer populær enn sjefen. Ikke i LO og på venstresida i partiet, hvor mange håper han tvert om vil være en mer ideologisk og mindre pragmatisk leder enn den avtroppende.

Det sier likevel mye om samfunnets og politikkens utvikling at en selverklært tidligere Høyre-mann og arving fra vestkanten, kan bli leder av Arbeiderpartiet. Det forteller om en reise som har utvisket skillene på første klasse, om ikke i de under. I USA kan hvem som helst bli president, skal vi tro myten. I Norge kan hvem som helst bli leder av Arbeiderpartiet.

Jonas Gahr Støre er trolig den fødte leder, men tok tid på å bli det for Arbeiderpartiet. Han var elsket i UD som utenriksminister og fikk kallenavnet Super-Jonas, inntil noe av det som gjorde ham super i diplomatiet, feilet i politikken. Han bommet grovt med sin unnfallenhet i striden om Muhammed-karikaturene og fikk i stedet det spottende kallenavnet dialog-Jonas, gjerne skrevet dialogué i VGs karikaturer, som en påminnelse om at han er utdannet ved et fransk eliteuniversitet. Mistanken om at han følte seg hevet over andre, ble styrket av at han kunne bli svart i øya i møte med kritikk fra folk som åpenbart var under hans verdighet, slik som journalister og politikere i mindretall.

Det er bare to grader av overlegenhet nordmenn tåler hos politikere; den joviale Jens Stoltenberg som gjør narr av at han vet mer enn alle andre, eller den knusktørre Kåre Willoch som ikke legger skjul på det. I bunn og grunn tåler vi bare den første, men alder svekker hukommelsen hos de yngre.

Men Jonas - og han har et navn som innbyr til å være på fornavn, som Jens, Erna og Gro - har senket skuldrene og innsett at hans intellekt ikke trenger å være i veien for å omgås vanlige folk. Som helseminister klarte han nesten genistreken å få nordmenn til å tro helsekøer er et rent underordnet administrativt spørsmål, mens han befattet seg med den mer overordnete folkehelsen.

Prektigheten blir han ikke kvitt, en mann som halser rundt på ski og søker til Hallingskarvet for velsignelse av livets store valg. Han er kristen og venn av kongehuset, og jeg ser noen tror det vil gjøre en forskjell for Ap's kurs. Jeg tviler. Pilegrimsturer med Mette-Marit er definitivt over. Reservasjonen mot KrF stikker dypt i Ap. Men han kan vise seg mer bærekraftig i klimapolitikken.

Jeg er ikke Jens, har Jonas sagt om og om igjen, som en besvergelse. De er så tette og synes som to brødre født av Gro, som kaller dem «mine gutter». Han er nødt til å flytte hjemmefra.

De som håper på en ideologisk oppvåkning etter år med en pragmatisk samfunnsøkonom, er nok likevel optimistiske. Vi snakker om en mann som har vært så sammensveiset med Stoltenberg at det må spett til for å skille dem. Skulle han bryte løs, må han ta avstand fra sin egen skygge. Men han har valgt Ap i en hellig overbevisning som han nå kan demonstrere helt i egen ånd.