Støre størst på målingene: Månedens måling viser trivelige tall for Jonas Gahr Støre. Men også statsministeren holder partiet stort og stabilt. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
Støre størst på målingene: Månedens måling viser trivelige tall for Jonas Gahr Støre. Men også statsministeren holder partiet stort og stabilt. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Fersk meningsmåling:

Jonas trenger fri

Etter et år med elendige målinger og Giske-katastrofen, får omsider Arbeiderpartiet litt pusterom. Partiet bør ta lærdom av sommeren, og sikre Støre mer fri fra maktkamp.

Kommentar

Hvis det var valg i dag ville Jonas Gahr Støre blitt statsminister. Ifølge en fersk måling fra Ipsos, gjort på oppdrag fra Dagbladet, gjør Arbeiderpartiet et kraftig byks på hele 6,3 prosentpoeng siden junimålingen.

Med 28,5 prosent gjenvinner dermed Ap posisjonen som Norges største parti, og får sammen med SV (6 %) og Senterpartiet (11,5 %) et solid flertall på Stortinget, med 89 mandater.

Gode målinger har tilhørt sjeldenheten for Arbeiderpartiet det siste året. Helt siden den alvorlige knekken bare uker i forkant av valget i 2017, har partiet kavet et sted litt under, eller på midten, av 20-tallet. 28,5 % er neppe målinger Ap er fornøyd med, men situasjonen tatt i betraktning virker partifolk glade for enhver gode nyhet de får. Vekst er bra, og særlig den store velgerovergangen fra Høyre til Arbeiderpartiet må smake godt.

Oppturen kommer imidlertid uten at så mye er endret i Arbeiderpartiet. Den interne krigingen etter valgnederlaget og Giske-exit holder fram, selv om det går lenger mellom drittpakkene nå enn i vår.

Skal partiet holde oppslutningen oppe, må de unngå de store krisebeskrivelsene fram mot landsmøtet våren 2019. Hvis partiet benytter starten på den lange valgkampen fram mot kommunevalget neste år på flere opprivende stridigheter, kan fort velgerne som nå har kommet ned fra gjerdet sette seg opp igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke lett å la seg imponere av Aps rolle i opposisjon. Partiet har ikke satt politisk dagsorden i nevneverdig grad det siste halvåret. Ap ser ut til å takle livet i uten regjeringsmakt bare marginalt bedre enn for noen år siden.

Nestleder Hadia Tajik har riktignok vært både høyt og lavt de siste månedene, men det samlede trykket fra partiet blir ikke stort nok til å sende regjeringen på defensiven. Det eneste unntaket er kanskje debatten om sikkerhet og beredskap, der Solberg-regjeringen sliter. Mer om det om litt.

Paradokset er likevel at sommeren har gjort partiet godt. Støre har ikke bare vunnet tilbake noen prosentpoeng på målingene, men også ansiktsfargen – mye takket være manglende oppmerksomhet. Arbeiderpartiet bør ta lærdom av godene fraværet av skandaler og maktkamp kan by på. Jonas trenger fri, og tillitsvalgte som vil partiet godt gjør lurt i å gi ham det. Hvis kameler skal svelges, er dette året å gjøre det på.

Så spørs det om det går. Valget av en potensiell Giske-erstatter i ledelsen på neste landsmøte kan forstyrre en allerede skjør maktbalanse.

Men det er ikke til å komme unna at venstresiden reddes av kollapsen i sentrum. Selv om feilmarginene gjør det vanskelig å vite sikkert om KrF og Venstre vil bikke over eller under sperregrensen, er det trygt å konkludere med at begge partier sliter. For KrF er det kjærlighet i polariseringens tid som tærer på oppslutningen, for Venstre er det like vanskelig som før å finne seg til rette i en regjering som i det store og hele domineres av Frp.

Statsminister Erna Solberg har heller ikke hatt et godt år, til tross for at hun er det soleklare førstevalget som statsminister blant velgerne. To statsråder har forsvunnet ut av regjeringen på høylytt vis, noe som for mange underbygger påstanden om at hun er en svak regjeringssjef.

Solberg har hele veien valgt å gi Frp stort slingringsmonn for både feil og skandaler, best eksemplifisert av at setningen «jeg ville ikke valgt de ordene», er blitt en stående spøk om hennes lederskap. Men når det denne gang ender opp med at hennes manglende kontroll utgjør en sikkerhetsrisiko, ble det straks mer alvorlig. Sandberg-saken ble en alvorlig bulk i statsministerens rustning.

Saftig kritikk fra Riksrevisjonen for svært mangelfull oppfølging av sikkerhet og beredskap i kjølvannet av 22. juli er også noe som tærer på regjeringen.

Og verre skal det bli. Den neste tiden blir preget av tøffe runder i Kontrollkomiteen på Stortinget, samt harde angrep fra opposisjonen. Under partilederdebatten i Arendal virket både Støre og Lysbakken sjeldent kamplystne, men kanskje først og fremst særdeles godt forberedt. Regjeringen kan ikke ha noen forventninger om å slippe billig unna i denne omgang.