ORDET FANGER:  I dag går Jonas Gahr Støre på talerstolen på Ap's landsmøte for å gjøre rede for den virkelige politikken. Foto: Halvor Solhjem Njerve / Dagbladet
ORDET FANGER: I dag går Jonas Gahr Støre på talerstolen på Ap's landsmøte for å gjøre rede for den virkelige politikken. Foto: Halvor Solhjem Njerve / DagbladetVis mer

Jonas ut av tåka

Det eneste Jonas Gahr Støre vet er at det bare kan gå nedover fra her.

Kommentar

I dag er det slutt. Til nå har velgere kunnet gjette seg til hva Jonas Gahr Støre står for. Kristen-Jonas, eller klima-Janus, eller kanskje litt asylbarn-Jonas. De har fått teften av nyorientering på flere områder. Det har smakt av fugl, om ikke en ørn. Han har tenkt høyt og vidt og langt om mye og mangt. Han har skrevet bok og blitt skrevet bøker om. Han har snakket og snakket og de neste fire dagene skal han snakke enda mer.

Men da er det slutt. Ordet fanger på talerstolen i landsmøtet i Arbeiderpartiet. Nå begynner den virkelige politikken.

Jonas Gahr Støre har hatt en irriterende god start som Ap-leder. I ti måneder har han svevet til historiske høyder i meningsmålingene uten å løfte mer enn en pekefinger nå og da. Rolig har han kunnet lene seg tilbake og se regjeringen og samarbeidspartnerne implodere, mens han innkasserte velgernes misnøye.

Han har ikke en gang trengt å bære ved til bålet. De har vært selvforsynt gjennom hele den lange høsten og vinteren.

Det har hendt de borgerlige mellom slagene har prøvd å minne velgerne på at de var lei av den rødgrønne regjering etter åtte år, men da svarer Støre med å tenke høyt og uforpliktende om Ap-politikk, og da hveser de borgerlige; tåkefyrste. Og dessuten går han Birkebeineren. Det er den eneste aktiviteten som endte med knall og fall. Eller som Støre sa; jeg hadde et profilert fall.

Støres iltreste motstander har vært Venstre-leder Trine Skei Grande, som heller ville valgt både pest og kolera fremfor Ap. Hun kaller Støre feig. Da ser Støre mildt overbærende på henne og serverer henne vafler.

Det kan hende Støres strategi er å irritere vettet av sine motstandere. I så fall lykkes han.

Han har sluppet billig til nå. Med slike fiender, trenger han knapt venner, aller minst Venstre som har sverget evig troskap til Frp. KrF derimot kan han like. Men i dag skal han holde sin første tale til Ap-landsmøtet som partileder. Store deler av den vil handle om klima, har han lovet. Det kunne blitt spennende siden Støre har ment både det ene og andre, litt avhengig av publikum, men hold ikke pusten. Den eneste klimatalen på norsk jord som har vakt stor entusiasme, er Stoltenbergs månelandingstale. Og vi vet hvor den endte.

I en tid hvor hele oljeindustrien og dermed norsk økonomi er i omstilling, vil ikke Støre fravike vekstscenarioet. Det grønne skiftet støttes fra Høyre til Ap, selv om iskanten er bevegelig. De står ellers bom fast.

Et parti som i vinter har hatt over 40 prosent oppslutning i snitt er ikke rabagaster som utfordrer det bestående. De har stø kurs.

Kanskje slår de ut håret og går for 5000 kvoteflyktninger fra Syria for å irritere Venstre som en bonus, men ellers går det sakte.

Støres utfordring, som han og partiet har jobbet med de siste ti månedene, er å sette nye fotavtrykk, ikke bare gå i fotsporene til forgjengeren. Tomheten på slutten av de rødgrønnes regjeringstid, må fylles med nye ideer, ikke bare nye ord. Han må møte Solberg-regjeringens reformiver med konkrete alternativ, ikke fremstå som en motstander av all endring, slik Ap gjør nå. Det funker så lenge folk flest stritter mot endring, slik de som oftest gjør, men fungerer dårlig om reformene er vellykkete og regjeringen viser seg ikke bare å ha gjort det rette, men gjort det til tross for motstand.

Det er ment som et signal at Støre vier talen sin til klima. Han er opptatt av klima, fremtidsrettet, men det var også hans forgjengere uten at det gjorde Ap til et foregangsparti. Jeg tror ikke det er her de store slagene kommer til å stå, eller begeistringen vekkes. Til det er Høyre og Ap for enige, og med mindre Støre skulle sjokkere oss alle med en ny vending, er det gamle toner i grønn retorikk. I et kommunevalgår virker klima nesten bortkastet å legge vekt på, hvis man skal være kynisk.

Støres eneste jobb i sin første valgkamp som partileder er å vinne storbyene. I Oslo har ikke Ap styrt på 19 år, men de ligger utrolig nok an til å vinne både Bergen, Stavanger, Tromsø og flere. Høyrestyrte byer opplever det samme som i amerikanske mellomvalg, det er en ulempe å være i regjering. Det er spørsmål om tid før Erna Solberg blir bedt om å holde seg unna.

Det kan Støre utnytte. Han kan fortsette å hamre inn regjeringens tabber, krangling og skattekutt, men til syvende og sist må han ha et alternativ. Livet i opposisjon er lett. Misnøye er enkelt. Å skape ny politikk ut av den gamle er vanskelig.

Det er testen han må bestå i dag.