Jonasis verden

Den stille katastrofen i det sørlige Afrika: Denne gangen er det et sykt menneske som kjemper mot naturen.

En stor katastrofe har vært under utvikling i det sørlige Afrika mens verden har stått og sett på. Katastrofen er unik. Dette er ikke bare en matmangelkrise. Befolkningen er herjet av HIV/AIDS, noe som gjør dette til en helsekrise og en utdanningskrise. De ulike aspektene gir næring til hverandre. I praksis betyr dette at vi ikke kan vente til vi ser nøden inn i hvitøyet før vi dropper ned mat og medisiner. Da vil det for mange være for sent.

Katastrofen i sørlige Afrika er altfor stor til å ha fått så liten oppmerksomhet. Den er stor fordi den rammer mange mennesker. Seks millioner av dem er barn. Og den er stor fordi den rammer hele seks land samtidig. Det er også en helt spesiell katastrofe fordi vi har tre problemer som forsterker hverandre. Hungersnød og matmangel finner sted samtidig med at svært mange er kronisk underernærte. Og katastrofen finner sted i en befolkningen hvor opp mot 25 prosent er smittet av HIV og Aids.

Kombinasjonen av underernæring og HIV/Aids er en svært ond sirkel. Matmangel og underernæring svekker kroppens motstandskraft og HIV smittede rammes lett av epidemiske sykdommer. Dermed faller de også ut av arbeidsstokken som jobber på jordende eller andre steder, noe som igjen fører til mindre mat og økt underernæring. I katastrofesammenheng er vi vant til å se mennesket mot naturen. Men denne gangen er det et sykt menneske som kjemper mot naturen. Dette får store konsekvenser for hvordan man skal løse katastrofen. Man har vært vant til å kunne droppe mat og medisiner et sted og at folk finner frem til den. Det kan vi ikke regne med at de klarer nå. Selve distribusjonen er denne gangen langt mer kritisk.

Det kreves en stor felles innsats for å stoppe denne komplekse katastrofen. UNICEF har på lik linje med flere andre humanitære organisasjoner vært opptatt av å komme i gang med nødhjelpsarbeidet før barn og voksne dør som fluer. Vi ønsker å hjelpe barna før det er for sent. Barna som i dag er underernærte og sultne, har måttet tre inn i HIV-smittede og aidsdøde foreldres sted. De må hente mat og vann og slutte på skolen for å hjelpe til hjemme. En kollega av meg kom nylig hjem fra Lesotho og kunne fortelle at hun møtte foreldre som hadde inntatt rollen som halliker for sine barn - en virksomhet de styrer fra sitt eget dødsleie. Da er det en desperat situasjon vi snakker om!

Det har ikke vært en enkel sak å få samfunnet til å engasjere seg i dette. Det har nok mange årsaker og noen kan med rette hevde at landene i utgangspunktet har et PR-problem, med politiske ledere som mangler troverdighet og at matsituasjonen er delvis selvforskyldt. Men det er i hvert fall ikke barnas skyld. Jeg har hittil til gode å møte på et skyldig barn. Det er ikke barna som har skyld i at mens verden totalt sett har blitt rikere de siste 20 årene, har Afrika blitt fattigere. Hvis utviklingen fortsetter i det tempoet vi har sett frem til nå, vil det i følge UNDP ta 130 år før vi utrydder sulten i verden. Den ene krisen avløser den andre og igjen blir barna ofre fordi interessen for deres lidelser ikke lenger er en nyhet. Dermed får man ikke den oppmerksomheten som er nødvendig for å mobilisere hjelp i form av penger. Vårt rop om oppmerksomhet ved å spørre om «latter er verre enn likegyldighet» var et forsøk på å vekke interesse om situasjonen. Vi vet at det ikke er den norske befolkningens skyld at dette ikke har vært et engasjement rundt katastrofen i sørlige Afrika. Hvis noen har oppfattet det slik, har vi ikke lykkes med kommunikasjonen vår. For det norske folk stiller alltid givervillig opp når den blir presentert for nød og urettferdighet. Det vet vi. Det er opp til andre aktører å sette det på dagsorden. Vi er en av dem. Vi gjør så godt vi kan, men kan sikkert prøve å fortelle historien bedre.

Å investere i barna er blant de mest fremtidsrettede og langsynte beslutningene ledere ka gjøre for å sikre bærekraftig utvikling. Seks millioner står nå i fare for å dø i de seks nabolandene til Sør Afrika uten at det var gjenstand for særlig oppmerksomhet verken i Johannesburg eller i media. Det er en katastrofe ut fra et menneskelig synspunkt men også ut fra et synspunkt om bærekraftig utvikling!