Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Jonathan Coe

Mørk, morsom og intrikat satire om grådighet og andre besettelser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er et ambisiøst prosjekt Jonathan Coe har gitt seg i kast med: En skildring av Englands politiske, sosiale og kulturelle utvikling fra andre verdenskrig og opp til konsekvensene av thatcherismen på åttitallet, spunnet inn i en slektshistorie preget av gåter og forbrytelser, fortalt gjennom en blanding av sjangrer som spenner fra dokumentarisk realisme til farse. Coe er tidligere blitt oversatt med romanen «Søvnens hus», der han også lekte seg med ulike sjangrer. Det samme grepet formgir denne romanen, som kom ut noen år tidligere. Den fasetterte stilen bygger opp under de mange intrikate relasjonene som etter hvert framtrer med stadig større klarhet. Det er fikst gjort, tidvis fryktelig morsomt, tidvis bitende satirisk, noen ganger bevegende trist.

Grådighet

Forfatteren Micheal Owen får i oppdrag å skrive en slektshistorie over den overmåte sosialt innflytelsesrike familien Winshaw. Owen selv er på forunderlig vis knyttet til denne familien, og romanen framstilles som vekslinger mellom hans historie og de ulike familiemedlemmenes. De har manøvrert seg til maktposisjoner innenfor alle deler av det engelske samfunnet, fra jordbruk og industri til presse og kunst. Felles for dem alle er at de er drevet av en skruppelløs grådighet og overhodet ikke bryr seg om konsekvensene av sin gjøren og laden.

Fundert rundt sentrale politiske og internasjonale hendelser, er romanen på ett plan en slags allegori over thatcherismens politiske konsekvenser, i form av en mørk satire. Men samfunnssatiren er ispedd dype personlige momenter, rundt Owen selv, som er besatt av en gammel engelsk horrorkomediefilm, og romanen ender som en slags fantasiscene i denne, der alle gåter og uklarheter til slutt får sin oppklaring, vekslende mellom groteske mord og farseopptrinn.

Karikaturer

Coe beveger seg hele tida uanstrengt mellom de ulike sjangerformene, og romanen inneholder nok av så vel litterære høydepunkter som treffende samfunnskritiske stikk. Skal noe anmerkes, må det være at Winshaw-medlemmene er så kyniske og deres beveggrunner tidvis så absurde at de nesten blir karikaturer, og av den grunn kan satiren bli litt plump. Formen oppleves også noen steder som for oppkonstruert, noe som bl.a. gjør romanens avslutning en smule overlesset. Men i det store og hele er romanen så bredt anlagt at den tåler noen ubetydelige svakheter, for dette er strålende, underholdende lesning på alle plan.