Jono El Grande

Pløyer gammel mark om igjen.

CD: Neodadaisme er en temmelig ny kunstbevegelse med den tilsynelatende paradoksale hensikt å gjenoppta standardene og konvensjonene til en gammel kunstbevegelse hvis intensjon var å kvitte seg med standarder og konvensjoner innen kunst. Dette tatt i betraktning, er Jono El Grandes tredje album utrolig passende titulert. «Neo Dada» er et slående konsist stykke prog/klassisk/rock ganske midt imellom Frank Zappas instrumentalverker for band og Mr. Bungle bare uten psykosen. Der noen spor heller over i kjedsomhet («Oslo City Suite») er andre dypt tilfredsstillende («Ballet Morbido In a Dozen Tiny Movements»), og som helhet er det lekent, optimistisk og ypperlig spilt, fylt av xylofon, variasjon og konvensjon. En finfin plate, alt i alt, men hvordan Hr. Grande har fått det for seg at Zappa-hyllester er spesielt avantgarde er det ikke undertegnede forunt å begripe.