APOKALYPSE: Folk i romvesen-kostymer holdt fest i den lille franske byen Bugarach på fredag, i anledning spådommen om at slutten på mayakalenderen ville føre til jordas undergang - og muligens en redningsaksjon fra UFOer. (AP Photo/Marko Drobnjakovic)
APOKALYPSE: Folk i romvesen-kostymer holdt fest i den lille franske byen Bugarach på fredag, i anledning spådommen om at slutten på mayakalenderen ville føre til jordas undergang - og muligens en redningsaksjon fra UFOer. (AP Photo/Marko Drobnjakovic)Vis mer

Jordas ettermæle

Om verden faktisk hadde gått under 21. desember 2012, ville framtidens arkeologer tenke, idet de gravde fram vår sivilisasjon: «Ja, det var ikke annet å forvente.»

Det er det gamle journalistspørsmålet, som aldri blir for gammelt til ikke å gjentas av nye generasjoner journalister: «Er du glad du overlevde? (denne stormen/sykdommen/apokalypsen/spørsmålsstillingen)» Som mennesker smiler vi i dag lett overbærende, iført våre «Jeg overlevde maya-apokalypsen, og alt jeg fikk var denne teite t-skjorta». Og konstaterer at maya-apokalysen ble en større skuffelse enn Y2K, Windows Vista, Regjeringens månelanding og Lange flate ballær 2 til sammen.

Men som sivilisasjon bør vi tørke svetteperlene og prise oss lykkelig for at 21. desember 2012 ikke ble vårt ettermæle. For framtidens arkeologer vil ikke latt seg imponere over vårt sivilisasjonsnivå.

«Hvordan levde egentlig de såkalte menneskene», ville framtidige vesener tenke, mens de gravde seg gjennom de sedimentære lagene som hadde forseglet menneskeartens eksistens en dag for alle. Noe uklart om det var aske, gjørme, is, radioaktiv plasma eller tilværelsens uutholdelige letthet som hadde stanset oss, midt i gjennomføringen av 21. desember 2012.

Som med Pompei ville framtidsarkeologene studere fossiler for å avdekke også det norske levesett idet tragedien inntraff. De ville raskt analysert seg fram til at skisesongen 2012/13 så vidt var i gang, men at den bitre rivaliseringen mellom Norge og Sverige allerede var langt framskreden. Funnet av svenske Emil Jönssons ski med påskriften «Petter» ville forundre dem, siden Emil jo het Emil og ikke Petter.

En arkeologisk skoleretning ville kanskje hevdet at mennesket trolig var en vennlig rase, at en velvillig Petter hadde lånt skiene sine til Emil. Og at det slett ikke var menneskenes evne til å irritere hverandre som drev oss til stadig større idrettsprestasjoner. Eller at vi forvaltet de gamle grekernes olympiske idealer ved å finslipe evnen til å bortforklare doping på pressekonferanser.

Er vi heldige ville framtidsarkeologene feiltolket dokumentasjonen sosiale medier etterlater og, uten å forstå det da forhistoriske konseptet ironi, tenke at vi mennesker ville hverandre vel. At «særlig han vet hva han holder på med», faktisk betydde at «særlig han vet hva han holder på med».

Hvis vi var heldige. Men der ville de velvillige tolkningene stoppet. Ikke minst når de forsto at den eneste måten vi mennesker prøvde å redde planeten på (tross at mediene lenge hadde advart mot apokalypsen), var klimakvoter. Som innebar at folk kunne forurense så mye de ønsket, bare de betalte for det.

Eirik Bergesen er blant annet mannen bak Opplysningskontoret.
Eirik Bergesen er blant annet mannen bak Opplysningskontoret. Vis mer

De ville først la seg imponere over at vi fant en løsning for hvordan homofile skulle få barn, men så bli forundret over den tungvinte organiseringen med kongelige som fløy verden rundt og plukket med seg avkommene.

De ville konkludert med at Arbeiderpartiet, etter år med styringstrøtthet, sexskandaler og ras på meningsmålingene, trolig syntes det var like greit at dommedag kom. Og at den sikkert kunne kommet fortere.

De ville smile hoderystende over at Senterpartiet ikke bare unnlot å ta hensyn til maya-kalenderen, men i stedet la ungdomspartiets nakenkalender til grunn.

Det eneste som hadde imponert dem ville vært Fremskrittspartiet. Etter å ha kikket over partiets alternative statsbudsjett ville de konkludert med at disse menneskene var de eneste som så dommedagen komme. Og la opp forbruket av oljeformuen deretter.

Og så ville de sett opptak av NRKs «Debatten» og oppdage at det faktisk var én mann som advarte mot apokalypsen - VGs Frithjof Jacobsen. «Dette er jo helt vanvittig. At vi skal holde på med dette nå.» Ja, ikke sant, vil framtidsarkeologene nikke. En statssekretærs sexliv, nå som verden er i ferd med å gå under.

De ville studert det skremte blikket til programleder Erik Wold (uten å vite at Erik Wold alltid hadde et skremt blikk) og lure på om hva som skremte ham mest: synet av en meteoritt på horisonten eller at VG plutselig nektet å ta i offentlig skittentøysvask?

Men menneskeheten slapp billig unna - også denne gangen. Mayaenes kalender var trolig bare en nedtelling til når «Gangnam Style» skulle passere en milliard klikk på YouTube. Og fylle samtlige av verdens julebord med apokalytisk stemning.

Derimot er tiden er knapp til neste dommedagsvarsel er over oss. Om vi ønsker å innfri Darwins idé om evolusjon, at mennesket forbedres, trengs det åpenbart nytenkning.

Eller kanskje kommer jorden aldri til å gå under? Kanskje vi bare kan fortsette å nyte tilværelsen som sorgløse tenåringer på hjemme-alene-fest. Om en var riktig konspiratorisk kunne en til og med mistenke at medienes grunnlag for å kringkaste apokalypsefaren ikke var den mest gjennomtenkte.

Eller visste ikke mediene at bare 2 av 1500 maya-dokumenter nevnte desember 21-apokalypsen. At de som forsker på dette sier referansene var feiltolket. At kalenderen var hogget i hieroglyfer uten stavekontroll. At mayaene på den tiden trodde at apokalypser kunne forhindres ved ofring av jomfruer. Og at kalenderen fortsetter på baksiden av steinen?

Eller har mediene blitt 24-timers dommedagsprofeter? Det er ikke uten grunn at det nye interiøret til TV2s Nyhetskanalen ser ut som det er hentet fra Dantes Inferno. En kunne nesten tro at norsk journalistikk de siste årene var skrevet av mayaer.

De daglige apokalyptiske overskriftene som insinuerer at verden nå har kommet til veis ende. Dette statsbudsjettet vil aldri bli vedtatt. Og om verden overlever, vil ikke du. I hvert fall ikke om du befinner deg i nærheten av monsterflått/-maneter/-master og - karbohydrater.

Men så går verden faktisk videre. Statsbudsjettet blir vedtatt, hvert eneste år faktisk. Og flåttbittet ble bare en rød prikk som klødde litt. Hvorfor er det slik? Kanskje fordi journalister vet mye om hva som har potensiale til ikke å fungere, men ikke nok om hva som faktisk får verden til å fungere - hver dag, hele tiden. At det er mindre slitsomt å sette mikrofonen foran det som skriker høyest, framfor å finne ut av samfunnssammenhengene selv.

Hvem var det som brukte spaltemeter på spaltemeter sist verden skulle gå under - på grunn av Y2K? Milleniumsviruset som fikk all den oppmerksomheten en liten gjeng som kalte seg al-Qaida på samme tid ikke fikk. Men som i ettertid vel viste seg å være en noe giftigere trussel. Hva var det vi overså denne gangen, mens vi var opptatt av mayaene?

Følg oss på Twitter

Kanskje vi skulle se på vår egen kalender og spørre oss om den er verdt å følge? Vi er nå godt inne i høytiden advent. Som kommer av det latinske «adventus» eller «(Herrens) ankomst». Gjennom tidene har vi sett like lite til denne Herrens ankomst som mayaenes apokalypse. Men har det noensinne forhindret oss fra å kjøpe og motta ting vi ikke trenger, synge sanger vi ikke kan, spise salt kjøtt og stenge ned hele landets produksjon i to uker til ende? Og tro at det frelser oss fra det onde.