Jorden kaller

Pappa Will burde sagt til Jaden Smith at han ikke bare kan bli filmstjerne selv om han har lyst. Da hadde vi kanskje sluppet «After Earth».

FILM: Moralen i svulstige «After Earth» er enkel: Om du bare bestemmer deg, kan du bli kvitt din egen frykt. Moralen i selve filmprosjektet er motsatt: Det er et og annet du ikke vil oppnå selv om du bestemmer deg for det. Å bli filmstjerne, for eksempel.

For det skorter ikke på vilje. «After Earth» er verdens dyreste trampoline, laget for å slynge hovedrolleinnehaver Jaden Smith opp på stjernehimmelen, med pappa Will Smith i kulissene og halve slekta inne på produsentsiden. Det er Jaden vi følger i fremtidseventyret om far og sønn som strander på jorda, en planet menneskene har forlatt etter å ha gjort den ubeboelig, der sønnen må ferdes gjennom et farefullt landskap for å finne en sender som kan redde ham selv og den skadde faren. Far er en general og krigshelt, sønn sulter etter å imponere.

Sårbar strek
Kamera gjør tidvis en god jobb med å vise den grasiøse guttekroppen som en tynn og sårbar strek i vakre, farlige omgivelser. Men fjortenårige Jaden burde fått sjansen til å jobbe seg opp og innhente mer erfaring i det stille. Han er ikke god nok til å bære en film alene, og når historien svinger innom den engstelig ventende faren, blir forskjellen i kvaliteten på skuespillet nesten til å bli forlegen av.

Og det er flere grunner til å bli forlegen. Siden suksessen med «Den sjette sansen» (1999) har regissør M. Night Shyamalan gått inn i nye prosjekter med et gravalvor som synes å bli større ettersom filmene blir stadig mer ufrivillig lattervekkende. «After Earth» er ikke den verste - den æren tilfaller nok «The Last Airbender» (2010). Men følelsen av feilplassert høytidelighet er påtrengende også her.

Stemningsleiet er en blanding av dataspill og bisettelse. Will sukker tungt før han nevner de 22 funksjonene til spesialvåpenet sitt. En hulkende symfoni akkompagnerer sønnens kamp mot monstre og kjempeørner under en gråmelert himmel. Når Kristofer Hivju dukker opp og viser en gnist av noe fandenivoldsk, som offiser på romskipet som strander, vet du at det er et spørsmål om minutter før han går en grim slutt i møte.

Gutt og beist
Budskapene i «After Earth» er økologiske og østlige. En aner et drag av scientologikirken, som Smith-familien skal tilhøre, i troen på at det går an å skyve unna alle uønskede sider ved seg selv. Under de tunge, våte teppene av ideologi og selvpromotering ligger anes kimen til en ålreit sommerfilm. De rene slåsskampene mellom gutt og beist er filmens eneste gøyale øyeblikk, og minner om hvorfor slike eventyr har underholdt menneskeheten siden Herakles' og Persevs' dager.

Men siden dengang har heltestatus vært noe man må gjøre seg fortjent til. I «After Earth» er det noe hovedpersonene skjenker seg selv. Når en film som ifølge rulleteksten har «story by Will Smith» lar samme Smith kjempe seg gjennom en heroisk prolog og bli takket av gråtende soldater for at han brakte dem hjem til familien, er det ganske usjarmerende. Det er som om senior og junior forlanger at du skal elske dem. Sånt blir det sjelden sann kjærlighet av.