FINE FOLK: Justin Long og Drew Barrymore har en tøysete kjemi sammen. Men «Going the Distance» blir ikke morsommere av å være så tett på virkeligheten.
FINE FOLK: Justin Long og Drew Barrymore har en tøysete kjemi sammen. Men «Going the Distance» blir ikke morsommere av å være så tett på virkeligheten.Vis mer

Jorden kaller

«Going the Distance» kunne vært hentet fra din egen hverdag. Høres det ut som noe du vil se på kino?

||| FILM: Det spørs om dette kommer til å gå bra. Legene ser alvorlige ut. Filmsjangeren romantisk komedie er i dødens forgård.

Den holdes kunstig i live ved hjelp av utvannet, intravenøs næring, det vil si ulykksaligheter som «The Bounty Hunter», «The Proposal» og «Ghosts of Girlfriends Past», der manusforfatterne koker opp de mest oppblåste intriger for at publikum skal tro på at to mennesker i dag ikke kan få hverandre om de virkelig vil, og der de castingansvarlige leter febrilsk etter en ny bleknebbet beiler som skal få lov å ha null kjemi med Katherine Heigl på lerretet neste gang.

Laidback
«Going the Distance» er neppe redningen. Men den er laidback og lett å like. Og den er deilig lite oppstyltet: Når Erin (Drew Barrymore) og Garrett (Justin Long) ikke kan få hverandre, er det ganske enkelt fordi han bor i New York og hun må reise hjem til vestkysten.

De jobber i henholdsvis avis- og musikkbransjen, der sjefene har nok å bekymre seg over som det er om de ikke også skulle ta seg av håpefulle unge jobbsøkere som så grusomt gjerne vil flytte til samme by som kjæresten.

Løsning: Langdistanseforhold, jetlag, sjalusi, og i alle fall ett ganske søtt og og ganske flaut forsøk på telefonsex.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Voksen Barrymore
Long og Barrymore har vært kjærester, eller er det, eller kommer til å bli det igjen, og den tøysete kjemien mellom dem er symptomatisk for filmens sterke sider: Menneskene ligner virkelige mennesker, dilemmaene ligner virkelige dilemmaer.

Long har ennå ikke vist noen svimlende rekkevidde, men han er en sympatisk, lite selvhøytidelig skuespiller som er som skapt for roller som dette.

Også Barrymore er sedvanlig søt-og-gøyal, men tydelig og kledelig voksnere enn i de lignende roller hun har spilt: Erin har litt mer klønete sminke, litt mer bustete hår og litt mer seksuell erfaring enn mange kjærlighetsfilmheltinner.

Grunn griseprat
Med med realismen kommer en snubletråd: «Going the Distance» er ikke fullt så morsom som den burde. Grisepraten mellom de håpløse kompisene til Garrett er ofte bare griseprat, i motsetning til i Judd Apatows filmer, der veldreide vittigheter kommer som telefonregninger og mandager: Usannsynlig tett.

Og når «Going the Distance» våkner opp og minner seg selv om at den er en komedie, går det meget galt: Da belemres vi med låghalte slapstickopptrinn som uhell i spraytanbåsen og sexscener med ufrivillige tilskuere.

Likevel er dette en hyggelig og ganske så slack film uten altfor høye ambisjoner, som den for det meste lever uanstrengt opp til, uten å måtte reise seg fra sofaen.