Jorden kaller

MARS OG VENUS: En sterk kvinnelig filmkarakter burde i det minste kunne skru sammen en hylle på egen hånd.

I OVER ET ÅR har det pågått en til tider svært opphetet debatt om kvinnerollen i norsk film, så vel foran som bak kamera. Både kulturminister Trond Giske og bransjen selv, nå sist representert ved det såkalte Einarssonutvalget, mener det er problematisk at kvinner på stort sett alle måter er i mindretall i norsk film. Rapporten «Tallenes tale» som ble lagt fram for et år siden, fortalte at kun 20 prosent av langfilmstøtten går til kvinnelige filmskapere. Blant 14 norske filmer som var kvalifisert til Amanda-nominasjon i fjor, var det ingen kvinner i hovedrollene. Det er ingen tvil om at både bransjen og filmkunsten i Norge har et problem.En markant mangel på ikke-stereotypiske kvinnelige karakterer i norsk film er et klart symptom på den lave andelen av kvinner i bransjen. Kvinner skal nå oppmuntres til å lage film gjennom økonomiske incentiver. Målet med slike tiltak er i første omgang å oppnå en tilfredsstillende prosentandel kvinnelige filmskapere. Dette er kanskje lett målbart, men på ingen måte noe man skal slå seg til ro med. Det viktigste er at incentivene fører til et bredere register av kvinnelige karakterer som kan bryte med stereotypiene, som ikke bare oppleves relevant og bekreftende for norske kvinner, men som også kan tilføre publikum og den norske filmen noe genuint nytt.

I LØPET AV 2006 tok Giske flere grep for å rette på situasjonen. Blant annet satte han ned et utvalg som fikk i oppgave å foreslå organiseringen av den statlige filmpolitikken fram til 2014. Einarssonutvalget, hvor kvinner var i flertall, konkluderte med å etterlyse flere kvinner i nøkkelposisjoner, det vil si regissør, produsent og manusforfatter, samt flere kvinnelige hovedroller, ved at prosjekter som kan bidra til å bedre kjønnsbalansen prioriteres. Dersom utvalgets forslag blir reell politikk, har bransjen fire år på å nå en andel på 40 prosent kvinner i nøkkelposisjoner. Når den ikke målet, innføres tvangskvotering av kvinner til den norske filmbransjen. Et annet av fjorårets politiske grep var å innføre pengepotten Signatur K: 4 millioner statlige filmkroner over to år, øremerket produksjoner med minst to kvinner i nøkkelposisjonene.Denne uken hadde regissør Eva Dahr og produksjonsselskapet Cinenords film «Mars & Venus» premiere. Dette er en gyllen anledning til å foreta en liten lakmustest.

DET MÅ PÅPEKES at «Mars & Venus» ble finansiert gjennom den såkalte 50/50-ordningen. Den går ut på at Filmfondet dekker halvparten av produksjonskostnadene dersom produsentene kan garantere for den andre halvdelen og med sikkerhet kan anslå minst 100 000 besøkende. Med andre ord går den formelt sett utenfor Giskes og Filmfondets konkrete likestillingstiltak. Men det er likevel grunn til å tro at prosjektet appellerte sterkt til Filmfondets pålagte affinitet for kvinner, siden den er regissert, produsert og skrevet av kvinner og i tillegg har en kvinnelig hovedrolle. Filmen har sågar av både Filmfondet, mediene og produsentene selv blitt omtalt som en film av kvinner, om kvinner og for kvinner. Vi mener derfor «Mars & Venus» bør tåle å være gjenstand for en statusrapport. Siden det ennå ikke er mange som har rukket å se filmen, kan vi gå gjennom dens hovedtrekk: Den mannlige hovedrolleinnehaveren kjøper en båt uten tillatelse fra kona. Hun blir sur, og de krangler og flytter fra hverandre. Men det gjør ingenting, for de blir sammen igjen til slutt. Alt dette er skrudd sammen i en like ukomplisert dialogveksling samt en unyansert framstilling av kjønnene som ramme: kvinner er fra Venus og menn er fra Mars.

DET ER GANSKE urovekkende å tenke på alle mennene som på grunn av hard PR fra en filmdistributør, måtte tvangsfeire Valentine\'s day på kino sammen med sine kjærester av motsatt kjønn, bare for å få bekreftet det de allerede vet: Kvinner kan ingenting om hyllemontering. Kvinner kan ingenting om musikk. De klarer seg ikke uten et nyoppusset bad; ergo klarer de seg langt mindre alene. Når «Mars & Venus» i disse dager altså markedsføres tungt som en film «av kvinner, om kvinner og for kvinner», er det desto større grunn til å bli urolig på målgruppens vegne.«Mars og Venus» sier at det er noe galt med deg som moderne kvinne dersom du ikke ler av filmens mest lavpannede øyeblikk; scenen hvor hovedkarakteren, hennes søster og venninne angivelig vil ta sine medsøstre på kornet ved å gjøre et forsøk på å montere en ikeahylle - uten hell. Dette gjør de fnisende og hvitvinsnippende til tonene av Carolas «Fångad av en stormvind», noe som i seg selv stadfester kvinners fravær av musikksmak. Det faktum at vår heltinne er arkitekt synes overhodet ikke å være noen hindring for denne sekvensen, selv om en slik yrkestittel vitterlig burde kvalifisere til forståelse av en bruksanvisning fra en svenskeid møbelbedrift.

HER MÅ VI SPØRRE: Hva er det kvinnene bak denne filmen ønsker å oppnå ved å skildre en kvinne som vel har et prestisjetungt yrke og er en god mor, men som likevel blir stående bom fast i myten om den banale og praktisk inkompetente dama som til evig tid vil ha adresse Venus? Ser ikke filmskaperne at dette er en resignasjon på norske kvinners vegne?Vi kjenner ikke til hvor mye penger som har blitt brukt på å markedsføre «Mars & Venus». Men enhver kan registrere at det gjøres hardt og strategisk, muligens for å veie opp for filmens såpeglatthet. Vi mener Filmfondet gjennom å ha støttet denne produksjonen undergraver den likestillingspolitikken de nå er i ferd med å innføre. Dersom Filmfondet ønsker seg sterke kvinneskikkelser, burde manuset vært sendt tilbake for omskriving.Til syvende og sist handler det om å lage så god film som mulig samtidig som man skal tilfredsstille publikums antatte behov. Vi håper resultatene av de tidligere nevnte politiske grepene, blir filmer som tar helt andre retninger enn «Mars & Venus».

VÅR OPPFATNING er at kunsten speiler samfunnet og dets forutsetninger for å lage den. Å oppmuntre kvinner til å lage film gjennom økonomiske incentiver er muligens ingen dårlig idé. Vi mener ikke at kunsten skal dikteres av departementale nisser eller at manuskonsulentene skal bruke Nora som prototype på kvinnekarakteren. Men kvinnene som framover mottar øremerket eller politisk korrekt produksjonsstøtte, bør møte de samme kravene til kvalitet som alle andre søkere.Vår intensjon er ikke å rakke ned på kvinnene bak «Mars & Venus». Dette er snarere en oppfordring til norske filmskapere om å gå noen runder med seg selv når de skal forme sine kvinnelige hovedroller. De fleste norske kvinner bor nemlig ikke på Venus, akkurat som mannen glimrer med sitt fravær på Mars. Og det hjelper ikke å ha dyktige kvinner bak kamera når kvinnen på lerretet er deres antitese.