LEVE REVOLUSJONEN: «Tapte paradis: Hotel Hertingen 2» forsøker å få oss til å tro at en bakgård i Porsgrunn er borgerkrigens Spania. Det ville gått ganske bra om det ikke hadde vært så innmari kaldt. Foto: Dag Jenssen/Grenland Friteater.
LEVE REVOLUSJONEN: «Tapte paradis: Hotel Hertingen 2» forsøker å få oss til å tro at en bakgård i Porsgrunn er borgerkrigens Spania. Det ville gått ganske bra om det ikke hadde vært så innmari kaldt. Foto: Dag Jenssen/Grenland Friteater.Vis mer

Jordens bundne treller

Vemodet over det som ikke ble skinner gjennom komikken i «Tapte paradis: Hotel Hertingen 2».

TEATER: Kjære alle norske teatre med planer om forestillinger som foregår helt eller delvis i friluft. Kan vi bli enige om at sesongen for dette er fra slutten av april til begynnelsen av september? Det er verken lett eller lokkende å forestille seg at man står ved en barrikade i borgerkrigens Barcelona med frostrøyken sivende over leppene. På forhånd takk.

Komikk og vemod
Grenland Friteater kunne ellers lurt meg. Den nennsomt oppbygde barrikaden er et av flere eksempler på godt illusjonshåndverk i den lystige vandrefortellingen «Tapte paradis: Hotel Hertingen 2», som er oppfølgeren til fjorårets «Hotel Hertingen». Publikum geleides rundt på Grenland Friteaters eiendom i Porsgrunn, der hvert rom og hver åpne plass (hutre!) er brukt til å vise en ny episode i slusken Hertingens omflakkende liv. Det begynner og slutter inne på selve hotellet, der et innbitt jovialt vertskap (Kjersti Posti Høgli og Even Bolstad) byr på underholdning og ertesuppe.

Scenene og skikkelsene er hentet fra Kjartan Fløgstads roman «Fyr og flamme», og de velykkede gjennomgangsfigurene er de samme som i fjor. Det er lagt vekk på de barokke og bredt komiske sidene ved personene og handlingen, skjønt konteksten er umiskjennelig politisk: Det 20. århundres store ideologier er et evig samtaleemne, og vemodet over venstreutopiene som aldri ble, anes under publikumsfrieriet.

Oppdatert
Forestillingen er noe mer ambisiøs enn den forrige, alvorligere (med hell), mer absurd (med ikke fullt så stort hell), og med en fin oppdatering: I middagspausen inviteres forsker og bysbarn Tore Wig opp på scenen for å snakke om fremtiden, og sikre at vi ikke bare skuer bakover.

Det scenografiske og stemningsskapende overbeviser i «Tapte paradis: Hotel Hertingen 2», men det kunne vært jobbet mer med enkeltscenene. Trefningen i Barcelona blir eksempelvis ganske kaotisk, skikkelsene ikke godt nok etablert. Konseptet er, nå som før og som i den planlagte tredje forestillingen, godt funnet på og gjennomført, klovnete og inkluderende.