Vis mer

Jordens bundne treller

«Blessed» er et litt for troverdig innblikk inn i en fattigslig hverdag.

FILM: Først lurer du på hvordan de kan ha blitt sånn. Tenåringene i første halvdel av den australske flettverksfilmen «Blessed» er for det meste harde og ropende, fulle av urimelige frekkheter. Så skjønner du det. De er oppdratt i hjem uten penger eller ressurser av noe slag, og snubler ut i livet uten ballast. Der første del av «Blessed» handler om barna, handler andre del om mødrene. Noen av dem forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Andre har bare gitt opp og meldt seg ut. De er korttenkte og impulsive og har bare tanke for seg selv. En vag aggresjon over at livet er som det er kan plutselig få både voksne og barn til å slå ut, oftere enn ikke mot noen som ikke fortjener det. Det er ødeleggende for dem.

Ødelegger seg selv
«Blessed» er en av få multiplottfilmer som klarer å gjøre hovedpersonene sine troverdige selv om den enkelte får liten tid og plass, og skildrer samfunnets nederste klasse så man blir helt sikker på at det er slik det må være å ikke ha noe: Ingen midler, ingen muligheter. Filmen er politisk uten å være for tendensiøs. Alenemødrene, trygdemottagerene og de naskende skoleelevene klarer fint å ødelegge seg selv uten hjelp utenfra, de er slett ikke bare ofre, men vi aner at de har kommet inn i en malstrøm av elendighet som noen som står på land må redde dem ut av. Det skjer ikke.

Slutten av dagen
Noe av det mest slående er hvor lite kontakt det er mellom barn og foreldre. Så mange av dem virrer rundt uten å rapportere hjem, uten at noen følger med på dem. Innen slutten av dagen skal flere av mødrene ha hatt grunn til å frykte  at barnet deres er blitt borte for godt. I hvilken grad dette vil få dem i nytt gir, forblir uvisst.

Driv
Uvissheten preger litt for mye av «Blessed». Eksposisjonen er bedre enn utviklingen av plottet. Sammenhengene mellom historietrådene, de konkrete måtene både barn og mødre er forbundet på, er nennsomt flettet. Det gir filmen driv. Men om publikum får vite stadig mer om hvordan familiene henger sammen og hvorfor de vanskelige barna er blit så vanskeligere, er det ikke nok indre spenning i filmen, ikke nok personlige reiser. «Blessed» er et fint innblikk inn i en situasjon en gjør best i å unngå, men virker, i likhet med mødre og barn på kinolerretet, knapt som om den skal noe sted.