Jordskjelv i Ap's andedam

Like før Ap's landsmøte lanserer Reiulf Steens nye bok «Jordskjelv». Tittelen viser til private rystelser, men boka gir også tråder til forståelse av vår plass i en verden som preges av kontinuerlige jordskjelv.

- Jeg holdt på å dø av debatten om Brustad-bua. Det er forstemmende at en diskusjon om noen kvadratmeter i søndagsåpne butikker, skal kunne dominere det offentlige rom i ukesvis. Og kontantstøtten! Man skulle tro det var kontantstøtten som kunne avgjøre verdens framtid.

Reiulf Steen er oppgitt over hva som kan dominere norsk politikk - på bekostning av hva som ikke debatteres overhodet:

- Politikk drives som om vi fremdeles befinner oss i industrisamfunnet - som om politikerne ikke har oppdaget den teknologiske revolusjon og globaliseringen, som berører hver enkelt av oss daglig. Vi befinner oss i informasjonssamfunnet, i et nytt landskap, en ny politisk virklighet.

Åtte dager før Arbeiderpartiets landsmøte lanseres Steens nye bok "Jordskjelv". Tittelen viser til rent private rystelser, som Arbeiderpartiveteranen har hatt sin rikelige del av. Men først og fremst gir boka tråder til forståelse av enkeltmenneskets, partienes og nasjonenes plass i en verden som preges av kontinuerlige jordskjelv.

- Boka er et bidrag til erkjennelsen av at verden er totalt forandret på noen få år - uten at vi har tatt konsekvensen av det. Utviklingen går lynraskt og hovedspørsmålene i vår tid diskuteres ikke. Resultatet blir en «lissom-politikk», hvor de små spørsmål blir store. Og hvor globale nettverk av maktmennesker og markedsaktører får seile sin egen sjø, til tross for at de bestemmer over vår hverdag.

Et fortiet hovedspørsmål er eksempelvis den nye økonomien, og «det faktum» at en mann som Kjell Inge Røkke har større innflytelse på norsk økonomi enn både finans- og næringsministeren. Er dette tilfredsstillende for Norge? For Arbeiderpartiet? Skal NRKs forvandling fra folkeopplyser til markedstilpasset underholdningsmaskin ties ihjel?

- Jeg tar tausheten som uttrykk for den avmektighet som følger av den teknologiske revolusjonen, sier Steen.

Og spissformulerer det til at den kalde krigen langt på vei ble vunnet i Silicon Valley, ikke i politiske og militære stabsrom.

- Norge må bestemme seg for å bli en del av det internasjonale samfunn. Min største bekymring er at vi ikke dramatiserer det faktum at vi i dag står utenfor, sier Steen. Lett gjenkjennelig som leder for Europabevegelsen.

- Mener du at politikere og befolkning i Danmark og Sverige oppfatter seg som mindre fremmedgjorte og mer innflytelsesrike enn oss som står utenfor EU?

- Jeg mener det er en fundamental forskjell på å være med der beslutninger tas, og det å ikke være det. Hvor mange vet for eksempel at det kommer hundrevis av direktiver fra EU til Stortinget, som uten debatt og diskusjon blir norsk lov? Politikerne møter jo knapt nok i komiteen under behandlingen.

Men Steen mener ikke at EU og tilnærming til Europa er det viktigste: Det er vår plass i det nye globale landskapet han vil ha fastslått.

- For fremmedgjøringen er global, og gjør seg like gjeldene i USA og Danmark, som i Norge. Og med på lasset følger passivitet, utestenging og depresjoner - vår tids folkesykdom: Selvmord blant unge tar i dag flere liv enn trafikken - også det uten å gjenspeiles i den offentlige debatt.

For Steen var Seattle 1999 et vendepunkt - et jordskjelv. Toppmøtet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) ble overrumplet av tusenvis av demonstranter, som tvang fram løfter fra Bill Clinton om sosiale forpliktelser i verdenshandelen.

- Det viste at nye allianser og gammeldags solidaritet og engasjement er en global politisk kraft, som kan endre verden. Men da må fokus og virkemidler fornyes og revitaliseres, sier Steen. Og peker på at da den verdenskjente historikeren Eric Hobsbawn relanserte det Kommunistiske Manifest, slo han fast at tesen "Arbeidere i alle land, foren eder" er mer aktuelt som slagord for det 21. århundre, enn i det 20 århundre.

Revitalisering er et nøkkelbegrep for Steen, som drar paralleller mellom deler av dagens virksomhet på Stortinget og enevoldskongenes hoff.

- Finanskomiteen har jo sitt vedtatte «20-minutters-demokrati», hvor topptunge delegasjoner fra norsk organsasjons- og næringslivselite hver får 20 minutter for å be om nådegaver. Det er ydmykende.

Han peker også på rekrutteringen til politikken svikter katastrofalt. Medlemstallet i de politiske partiene er halvert på ti år, og bare noen promiller av velgerbefolkningen er partipolitisk aktive.

- Likevel har jeg ikke sett en eneste prinsipiell debatt om at det parlamentariske demokrati i Norge har degenerert til et mindretallstyre, sier Steen.

Stortingets ikke-eksisterende interesse for kultur er også et paradoks for Ap-nestoren. Mens oljeselskaper og næringsliv i stigende grad sponser kultur for å profilere seg, neglisjeres kulturpolitikken av partier og i Stortinget. Det til tross for at det er «åpenbart» at kulturens uttrykksformer utgjør den viktigste motvekt til fremmedgjøringen i samfunnet.

- Tausheten er skremmende. Kulturpolitkkken må revitaliseres. Tenk om arbeiderbevegelsen på 1. mai gravla den ofte patetiske liturgien fra 1920-tallet. Ga blaffen i tog, faner og taler fra en forgangen tid, og brukte dagen til kulturmønstringer over hele landet. Rock, opera, dans, synliggjøring av det flerkulturelle Norge. Det vil gi mening og peke framover, ikke minst fordi solidaritetsbegrepet i høyeste grad er levende blant kunstnere.

- Boka di har blitt tolket som en krass kritikk av dagens Arbeiderparti og Jens Stoltenberg...

- Det er den definitivt ikke. Tvert i mot har jeg bestrebet meg på å unngå den fella det er å skite i eget reir. Dagens partiledelse er produkter av sin tid. Men jeg påpeker en del fakta, for eksempel at vi er vitne til den største krise i norsk arbeiderbevegelses historie: Det trenger man bare å kaste et blikk på meningsmålingene for å innse er riktig.

Partiveteranens budskap, med tyngde fra utallige tillitsverv gjennom 50 år, er enkelt: Lytt til bevegelsen, det vil si folk flest. Og løft blikket ut over landegrensene.

- For den sosiale kontaktflaten mellom partiet og partiets velgergrunnlag er ikke bred nok og ikke tett nok. Og begrepet solidaritet kan fortsatt praktiseres som drivkraft i den globale samfunnsutviklingen.