NOBELPRISVINNER: José Saramago fotografert da han besøkte Oslo i 2001. Foto TOR ARNE DALSNES
NOBELPRISVINNER: José Saramago fotografert da han besøkte Oslo i 2001. Foto TOR ARNE DALSNESVis mer

José Saramago (1922- 2010)

Portugals store dikter er død. En klok og omstridt mann - kontroversiell til det siste.

||| Tuntreet i moderne, portugisisk litteratur har ramlet i bakken. José Saramago døde fredag, 87 år gammel. En fantastisk romanforfatter, som i 1998 ble tildelt Nobelprisen.

I alt 12 av hans romaner er utgitt på norsk, seinest den rykende ferske «Elefantens reise» fra 2008, en munter fortelling om en elefants eventyrlige vandring fra Lisboa til Wien i 1551.

Saramagos aller siste roman, «Kain» kom i fjor, en versjon av historien om Kain og Abel. Under lanseringen hevdet Saramago at Bibelen er en «lærebok i dårlig moral» og at samfunnet hadde klart seg bedre uten denne «katalogen over grusomhet og menneskets verste sider». Han ble øyeblikkelig fordømt av kirken.

Saramago var ateist og medlem av kommunistpartiet fra 1969. Etter utgivelsen av den omstridte «Jesusevangeliet» (1991), der han skildrer Jesus som en vanlig mann, ble han nominert til en prestisjefull europeisk pris.

Men Portugals regjering klarte å sørge for at han ble strøket som kandidat fordi han «fornærmet kirken». Saramago svarte med forlate landet og flytte til Lanzarote, der han har bodd siden 1992.

Jeg hadde gleden av å møte José Saramago i Oslo i 2001. En elegant, vennlig og klok mann. Romanen var for ham et forsøk på å skape «mening i tilværelsens kaos». Om sin hyppige bruk av historiske hendelser sa han: «Det filosofiske spørsmålet lyder: Når begynner historien? Jeg skriver romaner om tida og mennesket i tida.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HYLLET: En kvinne holder opp en plakat med bilde av Saramago, under begravelsen hans i rådhuset i Lisboa.  Foto: SCANPIX / EPA/MANUEL DE ALMEIDA  .
HYLLET: En kvinne holder opp en plakat med bilde av Saramago, under begravelsen hans i rådhuset i Lisboa. Foto: SCANPIX / EPA/MANUEL DE ALMEIDA . Vis mer

Det er uinteressant om handlingen utspiller seg for 2000 år siden eller i går. Alt som er tilbakelagt, er forgangen tid. Gårsdagen er like fjern som det som skjedde for 1000 år siden.»

Den største av alle portugisiske dikterhelter er den forunderlige Fernando Pessoa (1888-1935). «Han er Mount Everest,» sa Saramago.

I romanen «Det året Ricardo Reis døde» (1984, norsk utgave 1998) skriver han om et av Pessoas mange dikter-jeg. Hva hadde han lært av sin forgjenger? Han svarte: «Pessoa skriver: Jeg er ingenting. Egentlig er vi ingenting, og derfor er vi alt mulig. Vi mennesker går veien gjennom livet til vi kommer til et skilt der det står: Døden. Et kort liv, deretter død. Ingenting. Bevisstheten om å være ingenting tillater meg å være alt det som er mulig for meg. Men den bevisstheten kan jeg ikke nå før jeg innser at jeg er 'nada', ikke noe.»

Nå er Saramagos reise over. Den som brakte ham fra enkle bondekår på landsbygda i Portugal , via utdannelse og jobb som bilmekaniker, litterære forsøk med journalistikk, poesi og drama fram til mesterskap i romanbransjen. Bøker som handler om hva et menneske egentlig er.

«Det er det spørsmålet vi aldri får svar på,» sa han. «Spør du meg hvem jeg er, vet jeg det ikke. Tenk deg en korridor med et visst antall dører. Enkelte står åpne. Noen lar seg åpne hvis man prøver. Andre er stengt og lar seg aldri åpne.» Vi kan vel si det slik at Saramago fikk avslørt flere hemmeligheter enn de fleste.