Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse film: «Disco»

Josefine Frida viser nye sider

Men «Disco» river mindre enn den tror den gjør.

«Skam-Noora»: Josefine Frida er på vei tilbake til skjermen. Reportere: Jonas Hammer, Kine Falch Video: Mer Film Vis mer

«Disco»

4 1 6

Drama

Regi:

Jorunn Myklebust Syversen

Skuespillere:

Josefine Frida, Nicolai Cleve Broch, Kjærsti Odden Skjeldal.

Premieredato:

4. oktober 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Disco»

«God Frida i stemningsfull og litt flat film om karismatisk kristendom»
Se alle anmeldelser

FILM: Som Noora i «Skam» var Josefine Frida sterk, bestemt, kanskje litt dømmende. I «Disco» er hun én som nærmest er Nooras motsetning: Mirjam konkurrerer på høyt nivå i discodans og leder menigheten hun er en del av i sang. For mor, stefar, lillesøster og meninghet, som er tett vevd sammen, er hun en billedskjønn og begavet postergirl. Stemmen hennes er lys og sklir opp i en blid, jentete fistel også når hun prøvende tar opp det som ikke er så bra i hverdagen.

Sliter alvorlig

For Mirjam lever med et stort trykk: Forventningene knyttet til hva hun skal drive det til, en fortid med en far som har gjort noe uhumsk som ingen lenger snakker om. Det er nok av forskjellige, og konkurrerende, kristne forsamlinger som vil ta imot Mirjam når hun begynner å slite for alvor, og ikke lenger stoler på frikirken der stefaren er pastor. Men i prosessen kommer også mørket i denne formen for sjelesorg tydelig frem: Grupperingene ønsker seg enten penger eller total hengivelse eller begge deler, og dersom du ikke får det bedre, kan de alltids si at det bare er fordi du ikke tror nok.

Drømmende film

Det er noe drømmende over «Disco», som flyter av sted i omhyggelig komponerte bilder og stemninger som er nøye lagt opp. Dansegulvet der Mirjam etter hvert presterer dårligere og dårligere minner om de neonlysende korsene i meningheten, begge steder kaller liksom på lignende former for hengivelse. Når Frida ikke lenger får til å danse så godt som før, søker hun seg også til en annen religiøs verden, der de troende er mer inderlige og sortkledde og synger flerstemte salmer og ikke vil ha kompis-prekener eller rosa lys. Denne sidestillingen mellom forskjellige åndelige verdener er noe av det beste ved «Disco»

Stefar ser deg

Alle stedene er emosjonelle verdener, der kritiske spørsmål og distanse har liten plass. Et unntak er Mirjams stefar, som er høylydt sint på en inngiftet onkel som tjener seg rik på å tilby frelse for fattige menneskers penger. Men stefar har noe annet ubekvemt ved seg, som blant annet kommer frem i blikkene han sender stedatteren og det at han åpenbart er så bevisst på kroppen hennes og hvordan den er kledd. Det er ingen åpenbare steder å gå for trøst.

God Frida

Josefine Frida er god, og de nye sidene hun viser i rollen som Mirjam kler henne godt. Gjennom de tallrike nærbildene av henne, der tilskueren må gjette hva hun tenker og føler, blir hun ikke kjedelig å se på, selv om Mirjam-skikkelsen selv ikke helt holder på fascinasjonen. Nicolai Cleve Broch er igjen god som frustrert norsk far som ikke helt fikser utfordringene han står overfor.

Dialogen i «Disco» er fin og tilforlatelig, med de nølinger og gjentagelser som preger dagligdagse samtaler, også når de handler om svært alvorlige temaer. Men det blir også noe litt flatt over hele filmen. Det er en historie som fortelles i lange, dvelende scener, men som er over etter såvidt halvannen time, og man sitter igjen med en følelse av at det egentlig ikke har skjedd så mye. Mirjams kvaler får en litt for grei forklaring etter hvert som det blir klart hva som egentlig har skjedd i barndommen hennes, og ingen egentlig forløsning. «Disco» trekker pusten dypt inn og slipper den ikke ut igjen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media