LANSERING:  Eirik Jensen under lanseringen av «På innsida», boka om hans liv i politiet. Foto: Hans Arne Vedlog
LANSERING: Eirik Jensen under lanseringen av «På innsida», boka om hans liv i politiet. Foto: Hans Arne VedlogVis mer

Jøden i tornebusken

Når blir stereotypier betente? Er det først når de pipler ut av de lukkede rom?

Kommentar

Den styrtede polititoppen Eirik Jensens bok «På innsida» vakte mye oppmerksomhet ved utgivelsen. I boka blir mange av personene - særlig skurker, eller «røvere» som Jensen gjerne kaller dem - karakterisert med korte, fengende betegnelser. De er trøndere, nordlendinger, fra vestkanten, latinamerikanere og ghanesere. De er skinheads, gatetravere, omsettere og hasjbaroner. Og de er jøder. Jøder?

« ... vi fulgte sporet til en telefonkiosk på utsida av et jødisk forsamlingslokale. Etter hvert skjønte vi at Biggen snakka med et par Georgia-jøder, nærmere bestemt russere. Gutta viste seg å være virkelig store på heroin. [ ...] ... når Georgia-jødene forventa egne leveranser, planla vi en aksjon. Det endte med at vi sprengte oss inn i forsamlingslokalet [ ...] Saken endte med at vi fikk tatt to eller tre av Georgia-jødene, og ikke minst røyk Biggen selv.»

Da jeg for noen år siden høytleste Brødrene Grimm, støtte jeg en dag på eventyret «Jøden i tornebusken». Det er en variant av «Veslefrikk med fela», men her utvikler det seg til ekkel tortur. Jøden lures inn i en tornebusk, og så begynner hovedpersonen å spille på fela. Jøden må danse til han blir rispet opp over hele kroppen, men det er til pass for ham, sier gutten: «Du har flådd så mange folk, nå kan tornene gjøre det samme med deg».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den navnløse jøden er skurk og ender i galgen. Kraftig kost, uleselig i vår tid. Jeg ordnet det slik at eventyret i stedet ble «Kremmeren i tornebusken». Da falt bitene på plass, og sønnen min slapp å få innplantet en av historiens dystreste stereotypier.

Vi aner at Eirik Jensens terminologi speiler intern politisjargong, som neppe alltid er politisk korrekt. Politifolk snakker om «slasken» når de refererer generelt til klientellet, og ord som «jalla», «ali», «skalle» og «sotrør» har vært i bruk.

Om dette speiler fremmedfiendtlighet eller bare er ironisk og kameratslig omtale i et ubalansert maktforhold, kan nok variere. Det er lett å se for seg politifolk som bruker slike ord med glimt i øyet, slik det er lett å se for seg det motsatte - arroganse og forakt.

Politifolk er i første linje i mange av kulturmøtene som den nye befolkningssituasjonen byr på. De møter mange som ikke kjenner og respekterer vante væremåter i deres daglige virke. At de har sine kodeord når de sitter i bilen eller rusler gatelangs, er forståelig. Men når kodene pipler ut i det offentlige rom, blir det ikke så enkelt. Da må vi spørre deres overordnede om det finnes grenser for stereotypier i etaten. Er «slasken» bare slask, eller er de også individer? Og er «Georgia-jøder» russere, georgiere eller først og fremst jøder?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook