NOSTALGIKRIM: Historiker Bernt Rougthvedt er aktuell med kriminalromanen «Tårn». Foto: FREDRIK ARFF
NOSTALGIKRIM: Historiker Bernt Rougthvedt er aktuell med kriminalromanen «Tårn». Foto: FREDRIK ARFFVis mer

Jøssinger, quislinger og tvilsomme motstandsfolk

Krim bak blendingsgardinene.

ANMELDELSE: Fordi kriminalromaner dypest sett handler om avdekkingen av en serie kronologiske hendelser, spiller fortiden alltid en viktig rolle. Forbrytelsen representerer det siste leddet i en kjede av begivenheter. Forbrytelsen er virkningen, kan man kanskje si, og den er som regel kjent for leseren. Årsaken, for eksempel motivet, er derimot ukjent. Det ligger begravd i en nær eller fjern fortid. Derfor opererer også mange krimforfattere med flere tidsnivåer i sine romaner. I nåtidsnivået leser vi om etterforskeren som løser mysteriet. I fortidsnivået leser vi om forbryteren som skaper det samme mysteriet.

Disse forfatterne bruker fortiden fordi de trenger den for å konstruere sitt krimplott. Andre bruker fortiden fordi den tilbyr en koloritt som ikke lenger finnes.  

Krigens siste dager

Bernt Rougthvedts «Tårn» er en slik krim. Romanens nåtid er ikke Oslo våren 2013, men Oslo våren 1945. Handlingen utspiller seg i krigens siste dager, under frigjøringen og noen måneder inn i den nye fredstiden.

I denne velskrevne jeg-fortellingen møter vi spioner og soldater, jøssinger og quislinger, kvinner med nylonstrømper og menn som alltid går med frakkekraven oppbrettet. Alt sammen foregår i et Oslo der blendingsgardinene er trukket ned om kvelden og baren på Grand kun serverer landsøl.

Jøssinger, quislinger og tvilsomme motstandsfolk

Det finnes et fortidsnivå også her. Hovedperson Erik Fjeld, motstandsmann og forfatter av Knut Gribb-fortellinger, blir ufrivillig medlem av det øverste rådet i motstandsgruppen H7. Når det viser seg at H7s motiver ikke er så edle som først antatt, må Fjeld nøste i hendelser som strekker seg tilbake til krigens første dager for å finne årsakene.  

Troverdig tidskoloritt

Noen romanforfattere er avhengige av sin research. Skal de beskrive Nidarosdomen må de ta toget til Trondheim og studere den grundig, fordi alle detaljer i romanen må være korrekte. Andre romanforfattere dyrker fantasien og vil påstå at det å dikte nettopp er å frigjøre seg fra slik begrensende empiri.

Når det gjelder den historiske kriminalromanen, for eksempel Rougthvedts «Tårn», virker det nødvendig at visse historiske detaljer er korrekte. Forfatteren dikter selvsagt inn fiktive karakterer og en fiktiv hovedhistorie, men der han refererer til faktiske, historiske hendelser og personer vil alle interesserte lesere rope opp hvis de finner feil.

Vel så viktig er det at forfatteren klarer å gjenskape fortidens atmosfære, den språk, dens verdensanskuelse og dens omgangsformer. En tv-serie som Mad Men profitterer selvsagt enormt på sin presise gjengivelse av New Yorks reklamemiljø på 1960-tallet. Det gjør «Tårn» også.

Rougthvedt skriver gode dialoger og skildrer mange fine karakterer. Han lykkes i å gjenskape et Oslo du tror på. Romanens største svakhet er på sin side at spenningen aldri når de store høyder. Til det er plottet for komplekst og karakterene for mange. Det er vanskelig å skaffe seg den fulle oversikten over handlingsforløpet underveis, men slik skal det kanskje også være i en paranoid tid.  

Historikeren som krimforfatter

I baksideteksten på Rougthvedts bok kalles «Tårn» en «thriller av god, gammel klasse, slik vi kjenner fra bøkene til Eric Ambler, Ian Fleming og Alistair MacLean.» Det kan tolkes som et ønske fra forfatterens side om at flere bør skrive som ham selv. Det er det da også noen som gjør. Britiske Philip Kerr, polske Marek Krajewski og tyske Volker Kutscher, for å nevne noen. I fjor kom også norske Ørjan Karlsson med den gode kriminalromanen «Gerhardsens testamente», der handlingen i sin helhet er lagt til årene etter andre verdenskrig.

Blant dagens norske krimforfattere er det, i tillegg til nevnte Karlsson, tre stykker som utmerker seg i denne sjangeren, og det er neppe tilfeldig. Både Bernt Rougthvedt, Terje Emberland og Hans Olav Lahlum er historikere av utdannelse. Historikeren er i seg selv en slags etterforsker, hans jobb er å fortolke og forstå nettopp slike årsakskjeder som jeg skisserte innledningsvis. Men for å klare det må han først skaffe seg den nødvendige kunnskapen om den tiden han skal skrive fra. Og det krever selvsagt noe helt annet av en forfatter enn det gjør av en krimforfatter som ganske enkelt lar sin helt frekventere samme stampub som seg selv.