Norsk Litteraturfestival

Jostein Gaarder med appell til klimaets «streikebrytere»

Filosofen og forfatteren er også klimakampens apostel.

FLAMMENDE: Jostein Gaarder er en oppglødd foreleser. Hans intense og eksplosive stil fikk ungene til å flire mens de lyttet med interesse til forfatterens evne til å framstille vanskelige ting på en anskuelig måte. På Norsk Litteraturfestival har han snakket om klima med mange vinklinger. Foto: Fredrik Wandrup
FLAMMENDE: Jostein Gaarder er en oppglødd foreleser. Hans intense og eksplosive stil fikk ungene til å flire mens de lyttet med interesse til forfatterens evne til å framstille vanskelige ting på en anskuelig måte. På Norsk Litteraturfestival har han snakket om klima med mange vinklinger. Foto: Fredrik WandrupVis mer

LILLEHAMMER (Dagbladet): Fredag holdt Jostein Gaarder et foredrag om klima for 80 skolebarn. Det skulle ha vært 110. De som manglet, var på klimastreikemøte i Storgata noen hundre meter unna.

- Dette hadde ingen tenkt på, sier en alltid oppglødd Jostein Gaarder. – Foredraget har jo vært forberedt i månedsvis. Men jeg støtter selvsagt skolestreiken. Dette plutselige og kraftige engasjementet er fantastisk. Et genuint opprør fra den aller yngste delen av befolkningen.

- De som ikke streiket, hadde kanskje mest behov for foredraget ditt?

- Det kan du si. Jeg synes jo jeg merker en større bevissthet rundt klimakrisen. De unge har åpenbart en opplevelse av å bli frastjålet sin egen framtid. Slik sett er dette kanskje en «egennyttig» kamp. På den andre siden synes jeg å oppleve at de gamle gubbene ikke er panikkslått fordi dette ikke gjelder dem selv. Det er en annen og verre form for egoisme.

- Hvordan har det seg at nettopp du er blitt en slags klimaprofet? Du er jo romanforfatter. Burde ikke du snakke om litteratur?

- Hvis det skal være noen vits i å skrive bøker, må vi jo redde kloden. Jeg har vært opptatt av dette i mer enn 30 år, helt siden den første, foruroligende rapporten ble lagt fram for den amerikanske kongressen av klimaforskeren James Hansen i 1988. Jeg har alltid vært glødende opptatt av naturvitenskap, astrofysikk og så videre. I 1997 innstiftet jeg Sofieprisen, som i 17 år ble delt ut til folk som kjempet for miljøvern.

- Du har også reist kloden rundt og snakket om klimasituasjonen. Hvor vanskelig er det å sette seg inn i disse problemene?

- Mye er komplisert. Men det kan også gjøres anskuelig. Til skolebarna som møtte fram i dag, framstilte jeg karbonforbruket som en parallell til eventyret om Aladdin og ånden i lampen. Vårt forbruk av fossile energikilder kan sammenlignes med å slippe ut en ånd som har løpt løpsk. Nå gjelder det å finne ut hvordan vi skal få den tilbake på flasken igjen.

- Hva bidrar vi vanlige mennesker med i forhold til å øke krisen?

- Det mange kanskje ikke vet, er at mens flytrafikken står for to, tre prosent av forbruket av fossil energi, er internett nå oppe i to prosent. Sender du et bilde med mail, bruker du like mye energi som gjør når du kjører 115 meter med bil.

- Du understreker det dype alvoret i situasjonen. Er det gått for langt? Fins det noen vei tilbake?

- Det er all grunn til å være bekymret. Det er nå så alvorlig at sprenglærde klimaforskere sier at den eneste trøsten er et håp om at de har tatt feil. Jeg er redd det er en spinkel trøst. På Lillehammer skal jeg også snakke om en flunkende ny rapport fra FNs klimapanel som slår fast at en million plante- og dyrearter i praksis er enten utryddet eller «levende døde».

- Ville kloden klart seg bedre uten menneskene?

- Det fins faktisk grupper som i sin omsorg for gaia, jorda, mener at menneskene bør utslettes slik at kloden kan overleve. Der er ikke jeg. Jeg er for mye humanist. Jeg mener at mennesket er en såpass unik skapning at vi er «verneverdige», til tross for våre skrøpeligheter. Kanskje er vi de eneste levende vesener i hele universet med en egen bevissthet. Da er det ikke bare et globalt ansvar å redde menneskene, men et kosmisk.

- Er du en pessimist?

- Nei, det er ikke min natur. Pessimisme er uttrykk for en slags latskap. Det er å gi opp. Jeg synes det skjer noe med klimaengasjementet, som også skolestreiken er et symptom på. Og det gir grunnlag for optimisme tross alt.