Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Josteins show

I mange år prøvde Grand Prix å gi musikk et dårlig navn.

Nå er den tida lykkelig over, for Grand Prix har for lenge siden sluttet å handle særlig om musikk. Det er et TV-show fra sukkertøydisken, en fargesprakende utfordring til all god smak. Kort sagt: Danskebåten på lykkepiller. Det har produsentene i Latvia forstått når de gir oss en scene som først minnet mest om en intergalaktisk landingsplass for bryllupskaker.

MEN FENOMENET

forsvarte sin plass: Bare tenk deg utfordringen med å lage en scenedekorasjon som skulle kunne matche de kostymene. Det var en fleksibel fargekarusell av en scene, der latvierne lynraskt klarte å skifte mellom den uendelige rekken tegneseriefigurer med mikrofon. Høydepunktet ble da scenen åpnet seg og artistene kom til syne i sitt lyseblå «Green Room». Som vanlig kom mange utkledd som fra syttitallets kostymehistoriske horrorshow, mens flere enn vanlig så ut som de var dresset opp - eller ned - av Beate Uhse. Østerrike stilte i klassen metacamp med sin røde klovn, mens hvert lands egenart var godt ivaretatt: De kvinnelige sangerne og danserne ble liksom blondere og blondere jo lenger sør i Europa vi var. Rappende haremsdamer fra Tyrkia (med det krigerske kampropet «Make me wanna ha-ha!» og fiskeskalls-bikinikledde kroatiske tenåringer ble fulgt opp av Bosnia-Hercegovina kledd opp i «en raff buksedrakt jeg er sikker på at jeg så Anne Karine Strøm i en gang på syttitallet» som seernes venn Jostein Pedersen sa det.

Og én ting er sikkert: Hadde vi alle kledd oss i Grand Prix-kostymer, hadde det aldri blitt krig i verden. Da hadde vi vært for opptatt med å le av hverandre.

OG DET ER DER

mannen som redder Grand Prix kommer inn. Det burde finnes en kulturpris Jostein Pedersen kunne fått for å gi dette showet språklig mening med sin vennlige mobbing, tilføre sukkerbomben litt helt nødvendig vennlig syrlighet. Russiske Tatu fikk sitt: «trumpete troll uten oppdragelse», Hellas var «oppsiktsvekkende dypt utringet», Israels sanger hadde «selvtillit på høyde med Ari Behn, jeg vet ikke noen annen måte å si det på.» Ikke rart Norge var «favoritt i denne jammerdalen av tant og fjas», når våre svenske konkurrenter hadde «mindre utstråling enn bokhylla Ivar på Ikea». Den store utfordringen denne kvelden var å skru lyden opp mellom låtene så vi fikk med oss Pedersens kommentarer.

Men produsenten skal ha ros for sin evne til a sjaue låtene unna i rekordtempo, langt lavere karakterer for programledervitsene - og ros for å levere det Grand Prix nå skal være: Las Vegas' stivpyntede lillesøster. For bare slik får Jostein Pedersen noe å snakke om.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media