Journalist ble gitarist

FREDAG fikk bli med Lano Places på turné. Ikke for å skrive, men for å spille.

KARBONADENE SUGER. Vi sitter på ei veikro et eller annet sted i Gudbrandsdalen, drøye tre timers kjøring fra Øvre Årdal. Og karbonadene er definitivt seigere og dårligere steikt her enn på noen annen veikro vi har spist på de siste to ukene, men skitt la gå. I kveld skal Lano Places blåse widescreenpop fra scenen i Årdalsstova, og jeg skal stå der med den rødbrune halvakustiske Ibanezgitaren og øse ut gladtriste powerchords til utrydningstrua industriarbeidere.

- Jeg begynner å like dette livet. Jeg kunne reist på denne måten i månedsvis, sier Ole Idar, bassisten.

- Vi må jobbe med sceneuttrykket. Vi må ikke stå der som saltstøtter, sier Ola, vokalisten.

- Denne påmfriten suger, sier jeg.

- Påmfritten , retter Pål, keyboardisten.

Han har studert i Paris, og er nøye på slikt.

- Spiller vi i dress i kveld? spør Eivind, gitaristen.

Det gjør vi. Selvsagt. Men før vi skal kle oss i finstasen, har vi fortsatt milevis med vei, en god del rigging, lydsjekk og to timer med dårlige bandrom-vitser foran oss.

Jeg tar en lunken potetskive til. Kjenner at jeg er klar som en kar for nok en kveld i scenelyset. At jeg er sliten som ei vaskefille. At jeg liker dette livet. Selv om det, helt udiskutabelt, er et helvete.

DE SOM ENDER OPP i journalistikken er ofte mislykka utøvere av andre kunstarter. Det er i svært mange tilfeller de bitre forretningsfolkene, de småfeite fotballspillerne, nesten-forfatterne og ustødige trommeslagere som ender opp i referentrollen og bidrar til fellesskapet med harselerende/panegyriske anmeldelser og kritisk/ukritisk journalistikk.

La meg snakke for meg selv.

En gang i tida var jeg amatørtrommis og amatørgitarist i Bergen, men jeg så ingen framtid i musikken, hoppet av toget, og ble sittende og hamre notiser i dagspressen mens tidligere bandkompiser surfet avgårde på bergensbølgen verden rundt og kjørte limousin og innkasserte heder og groupies og fete honorarer.

Fuck. Sånn er livet.

Men så skjer det altså, fem år etter at jeg brukte trommestikkene til opptenningsved og satte fuzzpedalen til nedstøving, blir jeg spurt om å stille opp som gitarist og perkusjonist i et band, et band med såpass suksess at de er A-listet på Petre og har vært oppe på en hederlig 53-plass på Hit40-lista.

Jeg ble bedt om å være med Lano Places på turné.

Man takker ikke nei til et sånt tilbud.

- DET FUNKER IKKE. Det funker ikke. Det funker ikke, sa vokalist Ola Kvaløy.

Han satt på gulvet med ryggen mot veggen og hodet mellom knærne i et shabby øvingslokale. Det var to dager før den første konserten i Bergen.

Vi skjønte hva han mente.

Stemningen var trykket, lufta var dårlig, gitarene sure, lyden ræva og vi hadde nettopp gjennomført en hårreisende skranglete versjon av låten «Manic». Lano Places skal liksom spille popmusikk, avdempet, balansert, behersket. Det skal låte smooth og distinkt, men på dette tidspunktet, i øvingslokalet knappe 48 timer før turnhstart, låt det heller som et garagerockband på sedativer, kraftpop uten batteri.

Derfor var det ikke uten nerver vi gikk på scenen i Bergen. Jeg visste så forbanna godt at der nede i publikumsmørket sto mine popvenner og så med forventning på gutten som i sin tid sviktet musikken.

Vi hadde mye å bevise. Lano Places ble før min tid utropt til å være en skuffelse live. Forventningspresset tynget. Men et eller annet løsnet faktisk, da vi dro de første akkordene der oppe i det røde scenelyset.

Vi smilte til hverandre.

Og hvis jeg ikke tok helt feil, smilte det noen folk nede i salen også.

JEG KUNNE FORTALT om ferjereise etter ferjereise over hustrige fjorder, med sveler og lunken kaffe under dekk. Jeg kunne fortalt om den sursøte smaken av terningkast fire i Bergens Tidende (skrevet av en gammel kollega), om den litt hjelpeløse følelsen av å prøve å riste liv i ungdommen i Etne (uten helt å lykkes), om å skrive autografer til blyge ungjenter i Oslo, om å være på nachspiel med Ole Edvard Antonsen (hyggelig fyr), om å bli intervjuet av Sunnmørsposten, om å oppleve Verden Dårligste Scenelyd foren 300 mennesker på Samfundet i Trondheim (der ble vi forresten ikke engang invitert på nachspiel med Håkan Hellström som spilte samme sted samme kveld) eller om å plastre såret ved å bli klappet inn til to ekstranummer i Skien. Jeg kunne trettet leserne med beretningen om de drøye dagsetappene i en innleid, motorsvak minibuss med startproblemer (turneen vår var planlagt etter random-prinsippet, og tok ikke hensyn verken til geografiens eller døgnets begrensninger).

Jeg kunne gjengitt de lange samfunnsøkonomiske diskusjonene i baksetet (Lano Places er kjent for å være det bandet i Norge med fleste vekttall) og diskusjonene om moderne legepraksis i forsetet (de som ikke er doktorgradsstudenter i Lano Places er leger). Jeg kunne avslørt bandmedlemmenes preferanser innen Brit-pop og damer (vi er da gutter).

Men jeg vil heller fortelle om Årdal.

- DET ER TO UKER siden Jernverkets lønningsdag. Så det er ikke sikkert det kommer så mye folk. Men vi får no nett sjå.

Årdalsstova er en kombinert kebabsjappe, brun kafeteria, ølbule og scene. Den ligger i gangavstand fra bygdas hjørnesteinsbedrift, og er omgitt av fjellsider som gjør deg svimmel. Lydmannen kan fortelle at lokale coverband trekker nærmere 300 mennesker, men at han er usikker på hvor mange årdølinger som er interessert i å betale 100 spenn for å se et popband fra storbyen.

Dessuten skal det visst ha litt å si hvilket skift som er på arbeid lørdagskvelden.

Ute er det duskregn.

Vi sitter på bandrommet og ser på Fredrik Skavlan mens vi spiser pizza. Koselig, egentlig. Vi venter. Klokka blir 23.00. Vi stikker ned og sjekker stemningen. 20 hardbarka karer som knapt kan tilhøre kjernegruppa av Lano-fans sitter og fyrer i hvert sitt hjørne. Vi stikker opp og ser litt mer på tv, klamrer oss til håpet om at byens ungdom fortsatt lader opp på vorspiel med Lano dunkende ut gjennom høyttalerne.

NÅR VI ENTRER scenen sånn litt over midnatt, sitter det knappe 30 mennesker i salen. Vi drar den første akkorden. Et par svært fulle mennesker begynner å danse rundt i lokalet, litt indiskinspirert med hendene over hodet. Resten av publikum sitter med hodet bøyd over halvliteren og ryggen til scenen. Bakerst i lokalet er to menn i hissig diskusjon. Låten bygger seg opp, og omtrent akkurat idet jeg trykker inn fuzzpedalen og drar den første vrengakkorden, ser jeg den ene mannen lange ut et svingslag som treffer mann nummer to med et smell på haka.

DØRVAKTENE HIVER seg over de to, og det blir et møljeslagsmål før begge mannfolka kastes ut med hodet først.

- Kan dokker noke med Marillion , spør en av de fulle mennene som danser.

Det er knapt noen som klapper, men vi smiler på scenen, legger inn et ekstra gir, Lano-popen brer ut vingene og seiler som en ørn ut i Årdalsnatta.

Lano Places\' andre album, «Walk Again», er ute nå.

LANO PLACES:</B> Spilte i Årdal for 30 mennesker. Fikk en firer i Bergens Tidende, fikk ikke bli med på nachspielet til Håkan og gikk glipp av en hel rekke andre ting.
DESSUTEN:</B> Måtte de spise seige karbonader på et ganske høyt antall veikroer i Norge.