HVIS MAN SKULLE GI en oppskrift på hvordan et samfunn kunne skape stigma og stigmatiserende holdninger overfor en gruppe mennesker, kan man egentlig bare følge den veien store deler av norsk presse, og medier forøvrig, for tiden går. Enten det er asylsøkere som begår forbrytelser, eller «innfødte» som sliter, eller har slitt med psykiske problemer, og som blir involvert i tragiske livshendelser, ja så er det som trekkes fram i overskriftene: psykiatrisk pasient. Stigma, hva er det egentlig? Ordet stigma er opprinnelig gresk, og henviser til fysiske kjennetegn som viser at noe negativt knytter seg til personene som bærer dette tegnet. Stigma var et tegn som ble brent eller skåret inn i huden, og som signaliserte at bæreren burde ekskluderes fra fellesskapet. Det kunne være en kriminell, eller en smittet person. Stigma kan i vår tid forstås som de negative og diskrediterende holdninger man har overfor mennesker som er annerledes, og som «rettferdiggjør» og fører til diskriminering. Hva er de dypereliggende mekanismer bak menneskenes behov for å plassere andre mennesker i båser, hvor de stilles ut til forakt? Enkelt sagt kan vi si «det vi er redde for, det skyver vi fra oss». Det gjelder både det vi er redde for hos «de andre», men også det vi er redde for inne i oss selv. Stigma rammer ikke bare psykiatriske pasienter, men har opp gjennom tidene vært forbundet med ulike samfunnsgrupper, av rasemessig avvikende karakter (negre, jøder), seksuelle preferanser (homofile), psykisk utviklingshemmede, religiøse retninger, osv. I et historisk perspektiv ser vi at dette vil variere. Stigmatisering er også et maktmiddel. Nazi-Tyskland er vel det klareste eksemplet på det, men slike aspekter av makt og egen vinning er også til stede i vår hjemlige andedam, når pressen med vitende og vilje klistrer merkelappen «psykiatrisk pasient» over hele førstesiden. Opplagsøkningen blinker i det fjerne, og journalisten har fått et skup i boks.