«Journalisten var psykiatrisk pasient»

Pressen bidrar til å skape stigmatisering med merkelapper som «psykiatrisk pasient». Titler som «Gjerningsmannen var tidligere psykiatrisk pasient» omfatter sannsynligvis også journalisten som skrev den.

HVIS MAN SKULLE GI en oppskrift på hvordan et samfunn kunne skape stigma og stigmatiserende holdninger overfor en gruppe mennesker, kan man egentlig bare følge den veien store deler av norsk presse, og medier forøvrig, for tiden går. Enten det er asylsøkere som begår forbrytelser, eller «innfødte» som sliter, eller har slitt med psykiske problemer, og som blir involvert i tragiske livshendelser, ja så er det som trekkes fram i overskriftene: psykiatrisk pasient. Stigma, hva er det egentlig? Ordet stigma er opprinnelig gresk, og henviser til fysiske kjennetegn som viser at noe negativt knytter seg til personene som bærer dette tegnet. Stigma var et tegn som ble brent eller skåret inn i huden, og som signaliserte at bæreren burde ekskluderes fra fellesskapet. Det kunne være en kriminell, eller en smittet person. Stigma kan i vår tid forstås som de negative og diskrediterende holdninger man har overfor mennesker som er annerledes, og som «rettferdiggjør» og fører til diskriminering. Hva er de dypereliggende mekanismer bak menneskenes behov for å plassere andre mennesker i båser, hvor de stilles ut til forakt? Enkelt sagt kan vi si «det vi er redde for, det skyver vi fra oss». Det gjelder både det vi er redde for hos «de andre», men også det vi er redde for inne i oss selv. Stigma rammer ikke bare psykiatriske pasienter, men har opp gjennom tidene vært forbundet med ulike samfunnsgrupper, av rasemessig avvikende karakter (negre, jøder), seksuelle preferanser (homofile), psykisk utviklingshemmede, religiøse retninger, osv. I et historisk perspektiv ser vi at dette vil variere. Stigmatisering er også et maktmiddel. Nazi-Tyskland er vel det klareste eksemplet på det, men slike aspekter av makt og egen vinning er også til stede i vår hjemlige andedam, når pressen med vitende og vilje klistrer merkelappen «psykiatrisk pasient» over hele førstesiden. Opplagsøkningen blinker i det fjerne, og journalisten har fått et skup i boks.

Artikkelen fortsetter under annonsen

PRESSENS stigma-forsterkende reportasjer knytter over tid an til ikke bare psykiske lidelser og mennesker som rammes av disse, men også til familiene, hjelpeapparatet, og de som arbeider der. Man tegner et bilde av psykiatrien som et sted folk plasseres på tvang, et sted hvor folk dopes ned, og når disse får permisjon og tilbakeføres til samfunnet, som et sted uten kontroll på sine, et sted som på uforsvarlig vis lar «psykiatriske pasienter» gå fritt omkring. Resultatet av dette er at mennesker med psykiske lidelser får et enda mer negativt selvbilde, eller såkalt «selvstigma». Unge mennesker blir redde for å bli stemplet som «psyko», de og deres familier utsetter å søke hjelp når en psykisk lidelse inntreffer. Dermed opplever vi at unge mennesker som får en psykisk lidelse for første gang er sykere når de får hjelp, at hjelpen blir mer omfattende, mer langvarig og dyrere, og prognosen dårligere - noen ganger med selvmord som resultat.

HVA LIGGER SÅ BAK begrepet «psykiatrisk pasient»? Hvem er de? Svaret er at de er oss. Vi vet at ca. 20 prosent av vår befolkning en eller flere ganger i livet får psykiske problemer av et slikt omfang at det kalles «psykisk lidelse», og har behov for hjelp fra psykisk helsevern. Ved Psykiatrisk klinikk, Universitetssjukehuset i Stavanger (SUS) behandler vi årlig ca 6-7000 mennesker, eller ca. 3 prosent av befolkningen i vårt opptaksområde. Ca. totredeler av disse har en behandlingsserie i poliklinikken, eller ett opphold i sengeavdeling, og så ser vi dem aldri igjen. Ca. hver femte norske nordmann har altså fått en diagnose som kvalifiserer for betegnelsen «psykiatrisk pasient», eller «tidligere psykiatrisk pasient». Anslagsvis har hver andre Stavanger-familie hatt et familiemedlem til behandling ved SUS i løpet av de siste 20 årene. Over et par generasjoner er kun et fåtall norske familier spart for å ha en «psykiatrisk» pasient i sin midte. Einar Førdes berømte utsagn om at «vi er alle sosialdemokrater» kan derfor med bakgrunn i disse tallene skrives om til «vi er alle psykiatriske pasienter». Som mennesker er vi forskjellige, og som pasienter er vi forskjellige. Pressens stereotypier farger vår oppfatning av hva en psykiatrisk pasient er: Det er noe alvorlig, langvarig, uten kontroll, farlig for seg selv og andre, merkelig, uten evne til å arbeide eller gjøre nytte for seg. Lite nytter det å minne om at tre slike «psykiatriske pasienter» fra 100 år tilbake, Hertervig, Obstfelder og Kielland, er de vi husker i ettertid.

I SAKER hvor asylsøkere begår lovbrudd mens de venter på at søknaden om opphold skal bli avgjort, er pressen også snar til å få fram at «gjerningsmannen var tidligere psykiatrisk pasient». Voldsutøvelse knyttes til to forhold: den psykiske lidelsen (les: psykiatriske pasienter er farlige) og et mangelfullt (les: vi har politikere som ikke bryr seg) og ubehjelpelig psykisk helsevern (les: de som arbeider der er udugelige, og ingen psykiatriske pasienter blir friske). Det faktiske forhold er imidlertid at farlighet er knyttet til stressopplevelse, og at dette stresset øker når behandlingstiden i asylsaker trekker ut, og uvissheten blir stor. Å skylde på psykiatrien, eller den psykiske lidelsen, blir i beste fall å skyte på pianisten.

VI KAN ALLE bli farlige, gitt de rette omstendigheter, på samme måte som vi alle kan bli psykiatriske pasienter, gitt de rette belastninger. Psykiske lidelser er ikke noe hokus-pokus, som på forunderlig vis rammer noen utvalgte blant oss. Det rammer de fleste familier, og står i forhold til det stress vi møter og den psykologiske mestringsevne (eller omvendt, sårbarhet) den enkelte besitter. Å tegne et bilde av psykiatriske pasienter som noe fremmed, noe annerledes, moe annet enn oss «normale», er å bidra til stigmatiserng, og konservering av gammeldagse holdninger til psykiske lidelser, holdninger som burde være Norge av 2006 uverdige. En politiker som var besøk ved vår avdeling spurte «Er der noen som blir gode?». Han visste ikke at de aller, aller fleste blir «gode», og at bare en liten prosent får langvarige, og i noen tilfeller kroniske plager, gitt at de får en rimelig behandling. Varigheten av ubehandlet psykose (tiden fra en ungdom får en psykose og til behandlingen settes inn) er i Norge i dag mellom ett og to år. Årsakene til dette er sammensatte, men en hovedårsak er den myteomspunne redsel og det stigma som knyttes an til psykiske lidelser, og det psykiatriske hjelpeapparat. Norsk presse bidrar i sum til å opprettholde og forsterke dette negative bildet. Neste gang du leser en overskrift om at «gjerningsmannen var tidligere psykiatrisk pasient», kan det derfor være greit å huske på, at det var med stor sannsynlighet journalisten som skrev det, også.