Journalistenes valg

Journalistene ønsker å styre valgkampens dagsorden gjennom sine egne vinklinger. Derfor handler valgperioden i stor grad om journalistenes valg.

I en valgkamp kjemper politikerne om å finne ordene, bildene og situasjonene som tenner journalister. Kampen om en plass i nyhetsbildet er hard, for journalistene gir ikke ordet til en politiker uten videre, tvert imot ønsker de å styre valgkampens dagsorden gjennom sine egne vinklinger. Derfor handler valgperioden i stor grad om journalistenes valg.

En undersøkelse jeg har foretatt blant politiske nyhetsjournalister i Dagbladet, VG og Aftenposten, viser at journalister deler noen sentrale motiver og tenkesett. I de ulike politiske nyhetsavdelingene jakter samtlige etter sakene som alle blir opptatt av. Målet er nyheter som preger den offentlige debatten, og den diskusjonen skal helst ikke foregå på politikeres premisser. Det siste journalister vil, er å bli betraktet som politikernes referenter. «Politikerne vil jo gjerne sette dagsordenen, men det går ikke vi med på,» kan en sentral journalist slå fast - og videre: «vi skriver om det som er smertefullt for politikerne». Andre forteller at de i forholdet til politikerne generelt føler seg som den sterke part, det er jo journalistene som hele tiden velger ut hva som er interessant i politikernes evige talestrøm.

I jakten på det som vekker oppmerksomhet, leter journalister spesielt ivrig etter visse typer nyheter. Det dramatiske og konfliktfylte er godt stoff. Spennende politiske nyheter må dessuten være personfokuserte, og ikke bare det, de bør helst handle om kjendiser, om de politikerne som vi alle vet hvem er. I sommer har det derfor vært «Jens som vasser i penger» og «Jens som svikter kvinnene» på Dagbladets og VGs forsider. Hvis en nyhet i tillegg avslører maktkamp og intrigespill, eller påviser brudd mellom liv og lære, stiger stemningen i de politiske redaksjonene. I Machiavellis ånd mener journalister at politikkens vesen er kamp om makt og prestisje. Målet er å avsløre det som gjemmer seg i politikkens kulisser, det som egentlig foregår bak den pene fasaden.

Nyheter som handler om kappløp og konkurranse er spennende, partibarometre og andre meningsmålinger får vi visst aldri nok av. De tillegges stor betydning, og diskuteres gjerne som om det var valgresultater det var snakk om. Ofte framstilles meningsmålingene mer oppsiktsvekkende enn de er. Feilmarginer knyttet til meningsmålinger ble ikke nevnt i Dagbladet og VGs partibarometre under forrige valgkamp, i Aftenposten ble de oppgitt med liten skrift for spesielt interesserte. Endringer på 2- 3% på et partibarometer kan slik gi store overskrifter, til tross for at de befinner seg innenfor en statistisk feilmargin og dermed kan være et resultat av tilfeldigheter. Før et valg venter svært mange velgere lenge med å bestemme seg for hva de skal stemme. Når partibarometrene kom under forrige valgkamp, nevnte likevel hverken Dagbladet eller VG at 30- 40% av velgerne ikke visste hva de skulle stemme, da de presenterte sine resultater.

Aller best er kanskje de nyhetene som kan fortelles som gode historier med en begynnelse, et klimaks og en slutt. Når det kommer en ny avsløring hver dag, når journalistene har en «Syse-sak», en «Rød-Larsen-sak», eller en «Søviknes-sak» i hendene, er spalteplass eller sendetid ikke lenger et knapt gode. Under kommunevalgkampen for to år siden var det «Jagland-saken» alt handlet om. Arbeiderpartiets leder hadde tydeligvis problemer, i egne rekker var det åpen misnøye og intern strid, og Thorbjørn Jagland så ut til å opptre stadig mer klossete etter som medietrykket økte på og valget nærmet seg. «Jagland-saken» hadde «alt»: drama, konflikt, maktkamp, og en kjendis i hovedrollen. Disse nyhetene handlet derimot ikke om politiske alternativer eller uenighet om ulike politiske løsninger.

For å skaffe gode nyheter inntar journalistene selv en svært aktiv rolle. Én side ved den tabloide journalistikken er velkjent: journalistene spisser til informasjonen og lager sine egne vinklinger. En setning eller to fra en lang samtale blir basis for en skrikende overskrift og en slagkraftig ingress. I jakten på avsløringene, enten de avdekker baksnakking partifeller imellom eller større skandaler, gjelder det å ha sine kilder i orden. Disses «utspill» er ofte et resultat av intense ringerunder fra journalister som prøver å lokke fram ordene som kan gi grunnlag for et avisoppslag. Kildene lekker gjerne med full anonymitet som forutsetning. Dette gjør det naturligvis umulig for en leser å vite om de opplysninger som framkommer i en artikkel er sanne eller ei.

Mange journalister nøyer seg imidlertid ikke med å strekke seg langt for å avdekke noe som allerede har skjedd. For noen har det blitt et uttalt mål å komme politikerne i forkjøpet. Man søker bevisst nyheter som legger premissene for politikeres handlingsmønster. En oppsiktsvekkende meningsmåling foretatt på journalisters initiativ trykkes for eksempel rett før et viktig partimøte - dermed setter den sitt preg på det påfølgende arrangementet, og gir grunnlag for nye oppslag i avisene senere. En annen variant av denne formen for journalistikk, der journalister aktivt griper inn i politiske prosesser, er at politikere spilles ut mot hverandre ved at én politikers uttalelser tvinger en motpart til å reagere dagen derpå.

Det handler om å være på hugget, å være først - ikke bare når det gjelder den politiske utviklingen, men også i forhold til konkurrerende kolleger i andre medier. Alle vil gjerne være eksklusive, ha noe de andre ikke har. Samtidig er man avhengig av at journalister i andre medier tar tak i ens egen nyhet og bringer den videre for at en sak virkelig skal sette dagsordenen. Situasjonen er kanskje ikke så paradoksal som den kan virke. Journalister har stort sett de samme nyhetsnesene, og når en TV-kanal eller en avis bringer en tilstrekkelig oppsiktsvekkende nyhet, må den følges opp og overbringes av andre nyhetsmedier. Motviljen mot å trykke den samme nyheten som alle andre har, gjør at man hele tiden søker å bringe andres saker et trinn videre, poenget blir å lete fram nye kilder og opplysninger. Noen saker blir så viktige at ingen kan overse dem. Politikerne tvinges til å forholde seg til dem, og noen journalister kan føle dynamikken like sterkt - det oppstår en trend og en stemning i redaksjonene som nærmest gjør det uunngåelig å spinne videre på en sak framfor å ta opp andre sider av det politiske liv.

De journalister som helst vil sette dagsordenen på egne premisser, har gitt seg selv et meget spesielt mandat. At journalister har en kritisk holdning til politikk er essensielt for at et demokrati skal fungere, men journalister har også et ansvar som formidlere av andres budskap. Når de prioriterer oppsiktsvekkende nyheter om spill og intrigemakeri, basert på kjente politikeres mer eller mindre skjulte strategier, vil mindre dramatiske saker lett forsvinne fra nyhetsbildet. For en velger kan det dermed bli vanskelig å finne ut hvilke standpunkter og løsningsforslag de ulike partiene representerer. Slik påvirker journalister gjennom sin produksjon av nyheter det grunnlaget hver og en av oss har å gå til valg ut ifra. Dette er problematisk i seg selv. Men det mest betenkelige med dagens politiske nyhetsjournalistikk er kanskje at journalister skjuler sine spor. Nyhetene slik de kommer på trykk eller framstår på tv-skjermen, gir inntrykk av nøytral rapportering og virkelighetstroskap, de initiativ journalisten selv har tatt er usynliggjort. Dermed blir det umulig for en leser, lytter eller seer å få øye på nyhetenes avsendere og den rolle de spiller.