Journalister for Jens

Hvorfor viser ikke ledende presseorganer i Norge utålmodighet når det gjelder reformer eller større valgfrihet i samfunnet?

EN NY UNDERSØKELSE stadfester at det store flertall av norske journalister hører hjemme på venstresiden. I hvilken grad påvirker dette journalistikken? Kommer media til å bære Jens Stoltenberg inn på statsministerens kontor? Undertegnede har vært journalist i tilstrekkelig mange år til å fastslå at det ikke er partivalg som avgjør kvalifikasjonen til en presse-mediearbeider. Dessuten kjenner jeg flere dyktige journalister som jeg ikke aner hva stemmer. De har valgt aldri å tone flagg offentlig eller i kollegiale samtaler, men er så samfunnsbevisste at de gjør sin borgerplikt og stemmer ved valg. Dessuten kan det neppe være diskvalifiserende å ha vært politisk aktiv før man ble journalist. Jeg vil tro det er mulig å være en relativt brukbar representant for pressen, selv om man skulle ha vært viseformann i Unge Høyre eller delegat på et landsmøte i SV.

Så kvaliteten - eller mangel på sådan - avgjøres derfor etter min mening av en rekke andre årsaker. Utfordringen her ligger først og fremst i utviklingen av selve journalistikken. I tendensen til en voksende flokk-mentalitet, prioritering av det underholdende i stedet for det seriøse, manglende samfunnsansvar og med stadig større vekt på verdien av bunnlinjen som den overordnede verdi. I tillegg kommer en manglende vilje - eller evne - til å skille seg ut.

Artikkelen fortsetter under annonsen

AVISENE ER i ferd med å bli så like, både i valg av oppslag og i meninger. Man kan få det inntrykk at det å skille seg ut, være original, gå sine egne veier, utfordre og skape debatt, ikke er målsettinger som preger landets redaksjoner. Faktisk ser det mer ut som om en voksende og til dels knallhard konkurranse ikke fører til produkt-forbedring, men til å viske ut forskjeller. Dette misforståtte likhets-ideal kan føre til trangere rammer for meningsbrytninger og til at mange redaksjoner speider på de samme jaktmarker, for så å presentere de samme, velkjente og forutsigbare meninger. Fagbladet Journalisten uttrykte det slik på lederplass i februar: «Det påstås (altså) at avisene, særlig kulturredaksjonene, lar være å intervjue og omtale folk som uttrykker holdninger redaksjonen ikke deler. Og det er nok dessverre rett, at forslag om intervjuobjekter blir avvist med «kan vi ikke heller finne noen som kan si noe fornuftig om dette?» Unntak finnes selvsagt, og kanskje er det ingen grunn til alarm, men likevel: Vi er et lite land, med et begrenset intellektuelt liv, som ikke blir større av at bare en del av det speiles i mediene. Stor takhøyde og raushet overfor personer man er uenig med, bør være idealet.»

SÅ LANGT FRA Journalistens selvkritiske vurdering og jeg vil legge til: En journalists partipolitiske ståsted er ikke interessant som en objektiv vurdering av hennes pressefaglige kvalifikasjoner. Det som imidlertid er interessant, er summen av medienes tilnærming til politiske saker og ikke minst hvordan man velger å gå inn i sakene. Fra hvilket utgangspunkt spørsmålene stilles, hvordan det problematiseres. La meg illustrere dette med et eksempel: Tidligere i år ledet jeg en debatt om utdanningspolitikk arrangert av studentene ved NTNU i Trondheim. En av deltagerne var utdanningsminister Kristin Clemet. I salen satt studenter fra en rekke land. En ungdom fra Hongkong grep ordet og spurte den norske statsråden om hvorfor det i hennes hjemland er så stor skepsis til markedet, til privat kapital innen høyere utdanning. Han pekte på hvor viktig privat innsats på dette området spiller i en rekke andre land. I innledningen til sitt svar sa Kristin Clemet med et smil: «Det er veldig sjelden jeg får spørsmål her i Norge med den innfallsvinkelen». Og her er vi inne på hva som etter min mening er kjernen i en interessant debatt om journalisters ståsted og redaksjoners prioriteringer. Er det slik at innfallsvinkelen blir for lik? Er det for lite spennvidde i det journalistiske miljø? Stilles de fleste spørsmål med utgangspunkt i det sikkert behagelige fellesskap blant kolleger som har vandret sammen siden demonstrasjonstogene i studietida?

ELLER FOR Å stille spørsmålet slik: Hvem i norsk presse målbærer den liberale dimensjon i politikken? Dagens Næringsliv vil mange mene gjør det på sitt spesialområde næringsliv, men ellers? Hva med Dagbladet? Dagbladet framhever jo sine liberale tradisjoner. For meg er det å være liberal forbundet med sannhetssøken og opplysningstradisjon, noe som skulle borge for saklig nysgjerrighet om framtidas utfordringer. Finner vi denne nysgjerrigheten igjen i kommentarer og ledere?

For å holde oss til utdanningssektoren: Dagbladet har vært raskt ute med å stemple forslag til reformer som både markedsliberalistiske og nyliberalistiske. Ny lov for universiteter og høgskoler, forslag om friskoler og klassedelingsregler karakteriseres som privatisering og konkurranse, uten at avisa går inn i substansen og kommer med alternativer. Det er så lett å angripe, å holde fast ved det bestående.

Hvorfor spør ikke en avis som sier seg være liberal om friskolereformen går langt nok? Eller om det er et inngrep i menneskers frihet å nekte fritt skolevalg? Er det ikke til å undres over at blant de ledende presseorganer i Norge er det så få som viser utålmodighet når det gjelder reformer eller større valgfrihet i samfunnet? Den kritiske journalist-penn glir åpenbart lettere over arket når den kan ta et oppgjør med dem som vil reformere offentlig sektor, enn mot dem som vil bevare for å bevare.

Vi har startet på en valgkamp hvor mye kan tyde på at nettopp «reform», «modernisering» og «valgfrihet» blir nøkkelord.

Selvsagt er det et definisjonsspørsmål hva som er hva og selvsagt kommer det an på øynene som ser. Likevel, i valgkampen kan det til å bli et presse-etisk dilemma, dersom det store flertall av dem som skal rapportere har et tradisjonelt utgangspunkt for hvilke spørsmål som skal stilles.

MER ENN partipolitisk tilknytning, kan vanetenkning og mangel på nysgjerrighet og mangfold i redaksjonene bli en utfordring for dekningen av de politiske oppgjør vi nå står overfor. En allianse mellom vanetenkende partier og vanetenkende journalister, er en sterk, men ikke særlig spennende allianse.