SKRIFTEN PÅ VEGGEN: "Eller vi vil brenne", står det på veggen bak NBC-journalistene Aziz Akyavas, til venstre, Richard Engel, og John Kooistra, som er gisler i Syria. (AP Photo/Amateur Video, File) Scanpix
SKRIFTEN PÅ VEGGEN: "Eller vi vil brenne", står det på veggen bak NBC-journalistene Aziz Akyavas, til venstre, Richard Engel, og John Kooistra, som er gisler i Syria. (AP Photo/Amateur Video, File) ScanpixVis mer

Journalister som mål

Det er 30 journalister som er kidnappet eller forsvunnet i Syria. Det betyr det at mange historier om krigen ikke blir fortalt.

Kommentar

15 av dem er utlendinger, mens 15 er syrere, meldte AP i forrige uke. Gislene er både business og forsikring. Uansett så er journalister fritt vilt i det kaoset Syria har blitt. Aldri før har det vært så mange bortførte journalister i en krig.

DET NYE, og kanskje mest foruroligende, i Syria, er at journalister tas som en forsikring. Det er ikke bare den umiddelbare gevinsten ved å cashe inn løsepenger, som gjør at de blir tatt. De blir ofte tatt, og holdt, som et forhandlingskort til mulig bruk en gang i framtida. Martin Schrier ble tatt i desember i fjor i Aleppo, og klarte å rømme i august i år. Han er typisk for den nye tendensen. Det kom ikke noe krav om løsepenger, i stedet brukte gisseltakerne kredittkortet hans for å bestille bildeler til en mercedes, datamaskiner, og Ray-Ban solbriller. Imens kommuniserte de på Schriers laptop med blant annet Schriers mor, og formidlet at alt var i orden og at han (Schrier) snart kom hjem. Moren skjønte at noe var galt fordi mailene fra sønnen var fulle av skrivefeil og grammatikalske feil.

DET ER EN KRAFTIG underdekning av historiene om kolleger som forsvinner. Grunnen er at offentlighet om saker gjør dem vanskeligere å løse. I Norge husker vi historien om Pål Refstad, som ble tatt i Afghanistan i 2009. UD kalte sammen redaktørene for de ledende mediene i Norge og henstilte til dem om ikke å rapportere om saken. Henstillingen ble fulgt, og Refstad ble til slutt løslatt. Men denne tausheten har en annen side. Krigens råskap blir i disse tilfellene ikke fortalt, selv om journalister kjenner sakene, og de fleste journalisthjerter skriker etter å fortelle dem.

DET ER I ÅR langt færre journalister og fotografer i Syria enn tidligere i denne krigen. Stadig flere av dem som reiser er freelancere, som ikke er ansatt i noe mediehus, men reiser for egen risiko. Det er ingen mediehus som har ansvar for dem. Omfanget av gisseltakingen setter også redaktører i et etiske dilemma. The Sunday Times i London innførte tidligere i år en regel om ikke å bruke freelanceres materiale hvis det ikke er avtalt på forhånd at de skal jobbe for avisa. Redaktørene vil ikke føle noe ansvar for folk de ikke har en avtale med.

DEN FØRSTE TAPEREN i krig er sannheten, sier et gammelt jungelord. Men den store taperen er folk flest. Med stadig færre til å rapportere innenfra krigen er det mange dramatiske historier som ikke blir fortalt. Slik får krigens bestialitet sin egen dynamikk. Krigens verste bøller kidnapper ikke bare journalister for å få penger eller ha garantier i en framtidig krise. De kidnapper også dem som kunne fortalt om deres ugjerninger. Fra deres synspunkt er dette en vinn - vinn situasjon. Men for alle andre er det en tap - tap situasjon.