Journalistfengsel

«Burma er det land i verden som holder flest journalister fengslet.»

Ifølge organisasjonen Reportere uten grenser sitter minst 16 journalister i burmesiske fengsler. Organisasjonen er dypt bekymret for helsetilstanden til den fremste av dem, Win Tin. 72-årige Win Tin er en av Burmas mest fremtredende politiske fanger. Den tidligere forfatteren, journalisten, redaktøren og nestlederen i Burmas journalist- og forfatterforening har tilbrakt de siste 13 årene i det beryktede Insein-fengslet i Burmas hovedstad Rangoon. Dommen på til sammen 20 år skyldes hans ikke-voldelige kamp mot militærstyret i landet. En av anklagene er at han bidro med opplysninger til FNs menneskerettskommisjon om overgrep begått i burmesiske fengsler.

Win Tin er også en av Burmas ledende opposisjonspolitikere. I 1988 var han en av stifterne av Den nasjonale liga for demokrati (NLD), som ledes av nobelprisvinner Aung San Suu Kyi. Han er medlem av partiets øverste ledelse, og har spilt en særskilt viktig rolle i NLDs strategiske arbeid. Win Tin er en nær medarbeider av Aung San Suu Kyi og nyter stor respekt blant burmesiske dissidenter.

Reportere uten grenser og eksilorganisasjonen Burma Media Association kaller militærjuntaens behandling av Win Tin for kriminell. De frykter det verste etter meldinger om at hans helsetilstand er kraftig forverret.

Win Tin har en alvorlig sykdomshistorie med flere lange sykehusopphold. Mens han har sittet fengslet har han hatt to hjerteinfarkt og blitt operert for brokk. Han var ganske svak da en fengselslege undersøkte ham annen uke av juli, og var innlagt ved fengselsavdelingen ved hovedsykehuset i Rangoon fra slutten av juli til 6.september. Win Tins dårlige helse har lenge vært en kilde til internasjonal bekymring. FNs spesialrapportør for Burma, professor Paulo Sergio Pinheiro besøkte Win Tin under hans forrige innleggelse ved hovedsykehuset i Rangoon i februar i år. Han har ved flere anledninger tatt til orde for at burmesiske myndigheter bør løslate Win Tin snarest.

Win Tin har høstet internasjonal anerkjennelse for sin uredde og skarpe penn. I 2000 mottok han UNESCOs internasjonale pris for pressefrihet og i 2001 delte han Den internasjonale avisføderasjonens gullpenn for frihet med sin kvinnelige kollega San San Nweh, som ble løslatt fra fengsel i Burma i fjor. Men i Burma har pressefriheten magre kår. Samtaler som pågår mellom Aung San Suu Kyi og militærjuntaen har foreløpig ikke gitt mer frihet for landets medier. Før militæret grep makten i et statskupp i 1962 var Burma kjent for sitt avismangfold. De første avisene vokste frem allerede på 1830-tallet. På 1950-tallet kom et sekstitalls aviser ut i Rangoon og andre byer, på burmesisk, engelsk, hindi og kinesisk. Landet hadde en sterk og uavhengig presse som spilte en viktig rolle i det politiske liv. Men det varte ikke lenge før militæret satte en stopper for dette. En av de første lovene militæret fikk vedtatt i 1962 påbød registrering av trykkerier og forlag. En sensurkomite ble opprettet for å godkjenne alle utgivelser. I dag har Burma fire statseide dagsaviser, som kontrolleres av innenriksdepartementet, og to tv-kanaler. Den ene er statskontrollert, den andre eies av militæret. I tillegg kommer det ut rundt femti ukentlige eller månedlige private tidsskrifter. De dekker stor sett temaer som økonomi, mote og livsstil.

Enkelte nyheter når Burma gjennom aviser og nyhetsbrev utgitt av burmesere i eksil. Men straffen for å smugle inn trykksaker er svært høy, og det er sjelden mulig å smugle inn mer enn noen få eksemplarer av gangen. En undergrunnspresse finnes nesten ikke. En slik har tradisjonelt vært drevet frem av studentene, men studentbevegelsen er hardt rammet av myndighetenes forfølgelse og konstante overvåkning. De fleste burmesere er avhengige av nyheter som spres fra munn til munn, og av internasjonale radiostasjoner som kringkaster til Burma, primært BBC, Voice of America, Radio Free Asia og Democratic Voice of Burma som sender fra Oslo.

Alt som kommer på trykk i Burma er fortsatt underlagt den samme, strenge sensuren. Det gjelder også aviser og blader som importeres til landet. Samtalene som har pågått mellom Aung San Suu Kyi og myndighetene har ennå ikke vært omtalt i de statseide mediene. Oversvømmelser og andre naturkatastrofer, branner og togulykker er temaer som har vært sensurert bort. Andre forbudte temaer er hiv og aids, korrupsjon og kritikk av forholdene i utdanningssektoren. Atter andre temaer er påbudt. Derfor inneholder alle utgivelser i Burma militærets fremste slagord og målsettinger.

Før aviser og blader blir lagt ut for salg må forleggerne sende et eksemplar til den offentlige sensurkomiteen, og det kan ta flere uker før utgivelsestillatelse blir gitt. Dersom hele eller deler av en avis eller et blad må trykkes på ny, bæres kostnadene av utgiveren. I praksis har myndighetene kontroll både over hvilke saker som offentliggjøres og innholdet i nyhetsmeldingene. Kun de mest uskyldige nyhetene slipper gjennom, mener A. Lin Neumann fra den frivillige organisasjonen Committee to Protect Journalists (CPJ) i New York.

Den private engelskspråklige avisen Myanmar Times, som startet opp i mars 2000 med australsk eier og redaktør er tilsynelatende et unntak. Avisen er noe mer fristilt enn sine konkurrenter, og har dekket nyheter som løslatelsen av politiske fanger, samtaler mellom Aung San Suu Kyi og juntaen, og internasjonale anklager om Burmas bruk av tvangsarbeid. Likevel er også den tydelig begrenset i sitt daglige virke. Utsalgsprisen er også for høy for burmesere flest, og avisens fremste målgruppe er internasjonale forretningsfolk i Burma. Avisen og dens redaktør står den militære etterretningstjenesten nær, og Burma-observatører anser avisen først og fremst som et forsøk på å forbedre Burmas internasjonale omdømme. I fjor begynte Myanmar Times også å gi ut en burmesisk-språklig utgave. Men heller ikke den blir levnet særlig troverdighet blant mange burmesere og andre Burma-observatører. Internasjonale medier som dekker Burma arbeider under vanskelig forhold. Å dekke Burma kan best beskrives som en konstant dans på en stram line. Utenlandske journalister får sjelden visum, og de store nyhetsbyråene er avhengig av å bruke lokale stringere som arbeider under tett overvåkning. En rekke journalister har i årenes løp besøkt Burma som turister, i håp om at deres aktiviteter ikke skal fanges opp av etterretningen. Men for mange har reisen endt med arrestasjon, utvisning og svartelisting. I løpet av fjoråret var det enkelte tegn til at myndighetene kunne være mer villig til å slippe inn journalister. Men dette er ikke entydig. I juli ble 15 thailandske journalister bannlyst fra Burma etter at flere kritiske artikler om Burma hadde stått på trykk i thailandske medier.

Selv om juntaen var villig til å løse opp på den strenge sensuren, ville virkemidlene for å spre nyheter fortsatt være begrenset. Landets rundt 50 millioner innbyggere deler 250 000 telefonlinjer. En mobiltelefon er en sjeldenhet. Det kreves løyve for å eie en faks eller en kopimaskin. Den tidligere norske konsulen til Burma, som døde i fengsel i 1996, ble dømt til tre års fengsel for ulovlig besittelse av en faksmaskin. Alle personlige datamaskiner må registreres. Internett er ikke tilgjengelig annet enn gjennom en statlig tjeneste som både er dyr og underlagt overvåkning. I juli skjerpet myndighetene inn disse reglene. Bruk av en uregistrert maskin for oppkobling til utenlandske nettverk kan gi inntil 15 års fengsel.

Burmas militære ledere har de siste to årene søkt å overbevise omverden om at landet er på vei mot demokrati. Arbeidsforholdene for journalister i landet viser at veien frem er lang. Uten respekt for ytringsfriheten og toleranse for meningsforskjeller kan ikke demokratiet vinne frem. Men løslatelsen av Win Tin kan være et første lite skritt på veien mot et friere Burma.