Journalistikk, dikt og forbannet løgn

Journalisten Tom Kummer sikret seg i en årrekke de beste intervjuene med Hollywood-stjernene. De snakket liksom både lettere og friere med Kummer. Det hadde sin forklaring: Intervjuene var fri diktning.

Sommerens skandale i tysk presse kom da ukebladet Focus avslørte at fredagsmagasinet til kvalitetsavisa Süddeutsche Zeitung i flere år hadde trykt oppdiktede intervjuer. Hva verre var: Sannsynligvis skjønte redaksjonen det. Men intervjuene var jo så gode, så spesielle, så annerledes - så eksklusive.

TOM KUMMER - navnet betyr for sikkerhets skyld «bekymring» - er en 37 år gammel sveitsiskfødt journalist og skribent. I 1993 flyttet han til Los Angeles, og derfra leverte han en lang rekke eksklusive intervjuer med amerikanske kjendiser og skuespillere. Kolleger av Kummer i Los Angeles reagerte på at de aldri traff ham på fellesintervjuer eller pressekonferanser, men dersom redaksjonene han leverte til, spurte, forklarte han at han gjennom mange år i Los Angeles hadde bygd opp sitt eget nettverk. Gjennom det slapp han forbi presseagentenes kontrollsystem og direkte hjem til stjernene. Eller han intervjuet dem på fester, premierer, på tennisbanen eller gymmen. Sa han.

Og når Tom Kummer intervjuet stjernene, ble resultatet bra. Stjerner slappet mer av, snakket friere om seg selv og om kolleger, filosoferte villig over meningen med livet - kort sagt gjorde de alt en journalist trenger for å få et godt portrett. Tom Kummers intervjuer ble solgt til fredagsmagasinet til kvalitetsavisa Süddeutsche Zeitung, de ble solgt til bilaget til ærverdige Die Zeit, de sto på trykk i Stern. For Kummer leverte varen. Det var ingen grunn til bekymring.

TIDLIGE KOLLEGAER av Kummer tenkte kanskje sitt. For Kummer startet sin journalistkarriere i trendbladet Tempo, der hans karriere også sluttet litt etter at han hadde levert en meget spennende reportasje om djeveldyrkere og ritualdrap i Mexico. Det viste seg at den kjente amerikanske forfatteren Richard Ford allerede hadde levert et langt avsnitt av Kummers reportasje i en bok. Faktisk helt likt, ord for ord, og det lenge før Kummer.

Da gikk det bedre da Kummer flyttet til Los Angeles og begynte å rapportere fra livet blant stjernene. For det mest fantastiske med de mange oppdiktede intervjuene var at ingen av stjernene noensinne klaget. Riktignok diktet Kummer opp, men det var jo ingen sensasjonelle avsløringer i intervjuene - ingen skilsmisser, nye kjærester eller hemmelige barn. Det var bare småfilosofering over livet og kunsten i en naturlig og avslappet tone.

«Folk burde oftere bestemme seg for å ta en kald dusj,» mente Demi Moore. Johnny Depp betrodde seg til Kummer om den tragiske siden av Hollywood, der «veldig mye talent blir ødelagt av svært få mennesker på svært kort tid».

Ikke var det så halvdumt det stjernene sa, heller. Kummer er ingen tulling. Skrive godt gjør han også.

«BORDERLINEJOURNALISTIKK» beskriver Kummer virksomheten sin som, i ettertid. Og skal man ha en diagnose, er den ikke så dum. Borderline er fellesbegrepet på tilstander mellom nevrose og psykose. Og Kummer med sine klipp-lim-og-dikt-intervjuer, var en drømmejournalist i den postmoderne medievirkeligheten. Er det underholdende, kan det jo godt være sant også.

Men selvsagt tok spillet på. Det brant litt under føttene hans da han intervjuet Courtney Love og lot henne skryte av å blåse flere røykringer enn selveste Lucky Luke. «Tegneserien Lucky Luke har da aldri blitt utgitt i USA?» innvendte hjemmeredaksjonen forsiktig. Men Kummer hadde svaret på rede hånd: Courtney Love hadde referert til en amerikansk tegneseriefigur som var helt ukjent i Europa. Derfor hadde han «oversatt» denne figuren til Lucky Luke. Og da var alt greit. Intervjuet hadde stått på trykk, og ingen klaget. «Jeg gleder meg til å lese Bronson-intervjuet ditt!» skrev redaktøren til Kummer. Det gode samarbeidet fortsatte.

I ETTERTIDAS klokskap dukker mye opp. Riktig elegant var intervjuet med sosietetsfenomenet Ivana Trump, der alle Ivanas dype uttalelser viste seg å være sitater fra Andy Warhol, hentet fra boka «The philosophy of Andy Warhol». Eller intervjuet med Tarantino. Alle Tarantinos uttalelser om sine filmer viste seg å være hentet fra Tarantino-anmeldelsene til en anerkjent tysk filmkritiker. Fint skulle det være.

I Spiegel forsvarte Kummer seg etter avsløringen slik på spørsmålet om han faktisk hadde snakket med stjernene han intervjuet: «Jeg synes spørsmålet er for endimensjonalt. Uansett er mine intervjuer en form for montasje, der jeg har benyttet forskjellige kilder.» Ingen tvil om akkurat det. Ta for eksempel Courtney Loves høyttenkning og filosofering om seg selv. De sitatene som der ble lagt i munnen på Courtney Love, kom fra en analyse av Courtney Love - skrevet av samme Tom Kummer to år før. Kummer visste å utnytte materialet sitt effektivt. Og han ville da aldri finne på å anmelde Courtney Love for å ha plagiert ham. Så langt ifra.

- For meg dreier det seg om å stille spørsmål ved hva virkelighet er, forklarte Kummer i intervjuet med Spiegel. - Når jeg skriver, begynner virkeligheten å implodere, fortsatte han. En implosjon er, som kanskje kjent, det motsatte av en eksplosjon, det inntreffer når vakuumtrykket blir så stort at en gjenstand kollapser innover. Kummer ser på sitt bidrag til «den såkalte journalistikken» som konseptkunst, intet mindre.

HISTORIEN OM KUMMER er selvsagt vanvittig, men den demonstrerer hvordan forholdet mellom journalister og deres aviser er, og må være, basert på tillit. Kommer en journalist først hjem med et intervju, er redaksjonen nesten nødt til å stole på at det som står der, er sant. De fleste redaksjoner vet hvor umulig samarbeidsklimaet blir hvis tilliten blir grunnleggende svekket: Spørsmål som «Var du virkelig der?», «Denne kilden eksisterer vel?» eller det helt grunnleggende «Du har snakket med det mennesket du intervjuer, har du ikke?» er spørsmål som ikke kan stilles uten at hele grunnlaget for samarbeidet faller sammen. Slik en leser må kunne stole på sin avis, må en avis stole på sine medarbeidere.

MED FRILANSERE, eller med innkjøpt, oversatt materiale, er tilliten like viktig, mens kjennskapet til journalisten, metodene han bruker eller tilgangen han har, kan være minimal. Men tilfellet Tom Kummer ga mer enn tydelige hint om hva han holdt på med: I 1997 skrev han en roman, kalt «Good Morning, Los Angeles. Den daglige jakten på virkeligheten». Og romanen, den handler om en sveitsisk journalist i Hollywood, som heter Tom Kummer, og som langsomt mister grepet på virkeligheten. På annenhver side beskrives det hvor anstrengende og samtidig pirrende det er å selge diktning som journalistikk: «Jeg spurte meg plutselig, om jeg noen gang igjen kunne bli en ærlig journalist, om jeg ikke for lenge siden hadde beveget meg inn på en bane som nærmest måtte betegnes som kriminell.» Skrev Kummer om Kummer - og solgte stadig nye intervjuer.

Forlaget som ga ut boka, dtv, lot ingen i tvil om Kummers prosjekt: «Tom Kummer er nådeløs, han etterlater selv hos den mest naive leser ingen tvil om at virkeligheten ikke er noe som finnes, den er noe som blir fullstendig iscenesatt.»

Og Kummer selv? Han er for tida forsvunnet. Hans siste livstegn er en setning etterlatt på en internettside: «Bedrageriet er verdens grammatikk.» Det mener han sikkert. Helt sant.

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets kulturavdeling