Journalistikk og etikk

Livets egne 'case studies' er ofte langt mer kompliserte enn seminarenes. Ikke sjelden stiller virkeligheten helt andre krav til oss...

For et par måneder siden deltok over 500 norske mediefolk på en konferanse i Ålesund, der temaet var kritisk journalistikk. Som seminarøvelse fikk en håndfull av Norges fremste redaktører i oppgave å ta stilling til følgende tenkte hendelse: En byråsjef mener seg usaklig oppsagt og truer med å la en bombe gå av i et varemagasin dersom han ikke får slippe til med en erklæring i en avis. Hva svarer redaktøren? Seminardeltakerne var skjønt enige: Varehuset fikk heller gå i lufta med mann og mus. Ingen redaktør med respekt for seg selv overlater redigeringen av sin avis til en gal byråsjef. Selv hensynet til menneskeliv fikk vike. Jeg var ikke til stede på konferansen i Ålesund. Derimot var jeg på jobb i «Sentrum»-redaksjonen i TV2 noen uker senere da en desperado fra virkeligheten bevæpnet seg med en hagle og tok 25 barn og 10 voksne som gisler i en barnehage på Hjelmeland. Det viste seg at vi kjente gisseltakeren. Bare noen dager tidligere hadde han skrevet til «Sentrum»-redaksjonen og fortalt at han var på selvmordets rand fordi han ikke fikk se sine barn. Brevet var langt, detaljert og ga et utfyllende inntrykk av mannens situasjon, slik han opplevde den. Det ga også et klart bilde av et menneske i sjelelig krise. Hans budskap var som følger: Jeg har prøvd alt. Ingen vil lytte til meg. Vil dere ta opp saken min i «Sentrum»? Slike henvendelser får alle redaksjoner fra tid til annen, og de skaper ikke sjelden en følelse av avmakt, for saker av denne type er vanskelig å behandle journalistisk. Men vi tar kontakt med mannen og sier at vi skal se nærmere på saken. Men vi kan ikke love å ta den opp i «Sentrum» - det er snart sommerferie, og programmet skal nedlegges. Brevet blir liggende på et skrivebord, men nå letes det fram igjen. Vi sender en faks til barnehagen på Hjelmeland med beskjed til gisseltakeren om at han kan ringe oss hvis han ønsker. Samtidig gjør vi politiet oppmerksom på at vi har tatt kontakt. Mannen ringer oss noen timer senere. Da har han sluppet de fleste gislene fri - det er «bare» fire barn og to voksne igjen i barnehagen sammen med ham. Per Ståle Lønning snakker lenge med ham. Gisseltakeren gjør det klart at han ikke har til hensikt å skade noen - han har bare ett ønske: å få belyst sin sak i riksmediene. Men han vil vente til politiets forhandler Tor Erling Staff er på plass i barnehagen. Det betyr at vi må ta ham inn direkte i kveldens sending, eller bryte kontakten. I motsetning til redaktørene i Ålesund slipper vi ham til. Lønning intervjuer ham på direkten, og ingen menneskeliv går tapt. Det gjør derimot viktige presseetiske prinsipper, ifølge Norsk Presseforbunds generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, som allerede dagen etter gjør det klart at han vil innklage intervjuet for Pressens Faglige Utvalg. I et intervju med VG fra fengselscella sier gisseltakeren: «...etter at jeg hadde fått blåse ut i programmet til Per Ståle Lønning på TV2, følte jeg meg lettere. Etter en drøy time var jeg klar til å gå ut.» Men at dramaet ikke endte med tragedie, kanskje takket være TV2, er ifølge Kokkvold irrelevant. Viktige presseetiske prinsipper ble brutt, i motsetning til hva som skjedde på konferansen i Ålesund, der redaktørene svarte «korrekt». Livets egne «case studies» er ofte langt mer kompliserte enn seminarenes. Ikke sjelden stiller virkeligheten andre krav til oss, og svarene blir ikke de samme som når man fatter en beslutning som man vet aldri får konsekvenser. Kokkvold fikk bred støtte fra fremtredende representanter for norske redaktører og journalister i dagene som fulgte. Lederen for Pressens Faglige Utvalg, Sven Egil Omdahl, krevde Lønnings pressekort inndratt umiddelbart, uten lov og dom, og Akersgatas redaktører skjøt med skarpt fra lederplass. Ingen skulle være i tvil. «Sentrum»-redaksjonen hadde opptrådt uansvarlig og uetisk da den slapp til gisseltakeren. Seminarøvelser er alltid morsomme. Derfor, kjære leser, skal du få delta i en her og nå, med et «case» hentet fra virkeligheten. Du skal få være med på å ta den riktige beslutningen i norgeshistoriens mest dramatiske gisselaksjon. I løpet av femten sekunder skal du svare på følgende spørsmål: Skal gisseltakeren få være med på direkten i «Sentrum»? Eller skal han ikke? Du behøver bare å svare ja eller nei. Er du heldig, svarer du riktig og får hedersbevisninger fra Norsk Journalistlag og Norsk Presseforbund. Svarer du feil, inndras det pressekortet du kanskje ikke har, og dine kolleger henger deg ut offentlig til spott og spe, slik Per Ståle Lønning opplevde 16. mai, dagen etter gisseldramaet. Du har altså femten sekunder. De som har opplevd ekstremsituasjoner vet at det kan tenkes mange tanker på den tiden. Du vurderer: Hvis du svarer ja, risikerer du å bryte presseetiske prinsipper, og du kan bli beskyldt for å vanskeliggjøre politiets arbeid. Men du risikerer sannsynligvis ikke at mannen skyter seg selv eller andre før sendingen er over. For hvorfor skulle han gjøre det? Når han er med i «Sentrum», oppnår han jo akkurat det han ønsker: å få lagt fram sin sak for all verden gjennom et massemedium. Men kan hende tar han livet av seg selv eller andre etter at programmet er slutt, og du risikerer å få skylden for det. Du har nå syv sekunder på deg før svaret må avgis. Hvis du svarer nei, hva risikerer du da? Vil gisseltakeren oppfatte det som om programlederen - kanskje hans siste håp, for alt vi vet - også vender ham ryggen? Han har ikke oppnådd det som var målet for gisselaksjonen: å få lagt fram sin sak i «det offentlige rom». Øker det risikoen for at han skal begå voldelige handlinger inne i barnehagen? Fire barn og to voksne holdes fortsatt som gisler. Ser du ditt eget barn for ditt indre øye, lekende i sin barnehage? Du vet at ingen kommer til å kritisere deg hvis du svarer nei. Du har tre sekunder igjen. Svaret må avgis. En desperat mann, en ladd hagle, sprengstoff av et eller annet slag, du vet ikke hvilket. Fire barn og to voksne, pluss gisseltakeren selv. Mannen med våpenet setter ikke fram noe krav, men han har gjort det klart at han har ett ønske: å få legge fram sin sak i mediene. Og han må ha svar nå! Tor Erling Staff er på vei inn i barnehagen. Han skal forhandle på vegne av politiet. Han kommer til å stå ved siden av gisseltakeren idet sendingen går på lufta. Tiden er inne. Har du avgitt svar? «Sentrum»-redaksjonen har allerede svart ja. En time senere er gislene brakt i sikkerhet, og gisseltakeren har overgitt seg til Staff. Ingen er kommet fysisk til skade. I politirapporten etter de første avhørene av mannen går det fram at intervjuet i «Sentrum» bidro til å få en rask avklaring av dramaet. En politimann bekrefter dette i et intervju med TV2 dagen etter. Gisseltakeren sier det samme. Svarte du ja? Det var synd, for ifølge flertallet er svaret feil. Norske journalister og redaktører er kjent for å løpe i flokk, men det behøver ikke å bety at de alltid har rett. Per Ståle Lønning har gjort det til en journalistisk merkevare å stille spørsmålet: Er det nå så sikkert at det er riktig det som «alle sier»? Ja, er det så opplagt at det er riktig å la en gal byråsjef sprenge et varemagasin i lufta mitt i travleste handletid? Diskusjoner blant kolleger på Tostrupkjelleren er som regel unntatt offentlighet, men jeg tar likevel sjansen på å sitere en forarget kollega under en uformell Tostrup-debatt om Hjelmeland-dramaet forleden kveld. Han sa: «Vi må skille mellom det å være menneske og det å være journalist.» Det var nettopp det Per Ståle Lønning ikke gjorde da han lot gisseltakeren slippe til i «Sentrum». For det er han blitt fordømt og til og med forsøkt «avskiltet» som journalist. Men er det nå så sikkert at det er riktig det som «alle sier»? Du er med dette utfordret til å gjøre deg opp din egen mening.