Journalistikk som dogmatikk

- Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen tillot seg å pirke litt i norske politiske journalisters oppblåste selvbilde. Det skulle de visst ikke gjort.

I siste nummer av Samtiden bringer Audun Lysbakken (SV) og Torbjørn Røe Isaksen (H) en kritikk av måten norske journalister utøver makt på i det politiske ordskiftet. Utgangspunktet er en påstand om at politiske journalister til forveksling likner sine kolleger i sportsavdelingen. Fra en påstått nøytral tilskuerposisjon kommenterer de det politiske spillets utvikling med fokus på spillernes taktiske evner og evne til å «levere» det «vi» forventer av dem.

Straks en politiker har ytret seg, får vi en autoritativ fortolkning av hva som skjer inni hennes hode og hva hun «egentlig» prøver å oppnå. Journalistene velger dermed å snakke om politikerne fremfor å snakke med dem. De fester seg mer ved personer, intriger og maktspill enn ved det som faktisk angår oss som borgere: de politiske sakene, argumentene, dilemmaene.

Lysbakken og Røe Isaksen hevder at denne medielogikken langt på vei former politikerne og den politiske prosess i sitt bilde, slik at politikerne blir dårligere, ordskiftet dummere og folk mindre engasjert i politikk enn de hadde trengt å være. De ønsker seg en ny situasjon, der «journalistikken og politikken bestemmer seg for å gjøre hverandre gode».

Svaret på dennekritikken fra journalisthold har vært like forutsigbar som den er forstemmende. Dagsavisens Arne Strand tørket støv av kjente partifraser og erklærte at de to politikerne ville «skru klokka tilbake», Stein Kåre Kristiansen i TV2 avfeide det hele med at Lysbakken og Røe Isaksen var «norsk politikks svar på Beavis og Butthead» (hva nå det skulle bety) og Dagbladets John Olav Egeland forklarte at når politikerne ba om mer taletid, måtte ingen innbille seg at de ville bruke den til å drive folkeopplysning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På et debattmøte med Lysbakken og Røe Isaksen i Aschehoug forlag fastholdt trekløveret Kyrre Nakkim, Marie Simonsen og Anders Giæver et mantra som kan sammenfattes slik:

• Politikken er et spill, andre oppfatninger er blåøyde eller fremsatt mot bedre vitende.

• Journalistikk er en profesjon, «vi bare gjør jobben vår».

• Vår profesjonalitet er forankret i en eksklusiv kunnskap om hva som foregår bak politikkens fasade.

JOURNALISTFORAKT: -
Journalistene taler mye om folks politikerforakt − en forakt de selv aktivt har vært med på å skape. Det de gjerne overser, er at de har trukket seg selv med i fallet. Meningsmålinger og bloggreaksjoner tyder på at journalist- og medieforakt er et vel så utbredt fenomen i det norske samfunnet, skriver historiker Fredrik W. Thue. Foto: Scanpix
JOURNALISTFORAKT: - Journalistene taler mye om folks politikerforakt − en forakt de selv aktivt har vært med på å skape. Det de gjerne overser, er at de har trukket seg selv med i fallet. Meningsmålinger og bloggreaksjoner tyder på at journalist- og medieforakt er et vel så utbredt fenomen i det norske samfunnet, skriver historiker Fredrik W. Thue. Foto: Scanpix Vis mer

Disse tre tesene utgjør i et nøtteskall ideologien bak det Lysbakken og Røe Isaksen kaller «kommentariatets diktatur». At journalister søker tilflukt i denne ideologien når de blir angrepet, viser at de verken forstår brodden i kritikken eller evner å se sin praksis i perspektiv. Siden dette tydeligvis faller så vanskelig, kan det kanskje være på sin plass med litt drahjelp.

La oss begynnemed tesen om at politikken er et spill om makt, der de virkelige motivene bevisst holdes skjult for offentlighetens innsyn. Det ville være naivt å benekte at politikken har en slik side, og den kritiske journalist må selvsagt ha et våkent øye for dette. Men når dette perspektivet får råde grunnen alene, forvandler det seg til en selvoppfyllende profeti. Det skjer på to måter: Når vi får inn med morsmelken at politikk ikke er annet enn maktspill, vil vi overalt finne bekreftelser på at teorien er riktig. Og når politikerne tror det forholder seg slik, vil de handle deretter og slik gjøre teorien mer sann enn den trengte å være.

Journalistene er altså ikke rene tilskuere til det politiske spillet. De er selv aktører som setter det politiske spill i scene og er med på å skape politiske realiteter. Likheten med sportsjournalisten er derfor bare tilsynelatende. Når de slår fast at «nå er Manuela Ramin Osmundsen politisk død», så tar de faktisk livet av henne politisk.

Men som politiske aktører befinner de seg i en særstilling. Fordi de tviholder på sin innbilte tilskuerrolle samtidig som de kontrollerer media, er de vanskelig å trekke til ansvar for sine handlinger.

For å rettferdiggjøresin rolle som politiske dommere, påberoper journalistene seg sin profesjonalitet. En profesjon er en yrkesgruppe med en eksklusiv kunnskapsbasis og en innarbeidet yrkeskodeks som gjør at vi har tillit til at den handler i pakt med våre dypere interesser. Det betyr blant annet at den ikke legger seg langflat for våre sletteste instinkter. En lege som villig skriver ut sedativer til en narkoman pasient, eller en elektriker som lar seg overtale til ulovlige installasjoner, har brutt med grunnleggende normer i sitt fag og vil bli behandlet deretter. En journalist som får opp ratingen eller løssalget blir imidlertid belønnet og beundret selv om han har oppnådd sitt mål på måter som likner den litt for rundhåndede legens. Dette tyder på at vi ikke står overfor en virkelig profesjon.

Hva så med kunnskapsgrunnlaget? Det var på dette punkt Nakkim og Simonsen presenterte sitt dristigste argument: Deres harde profesjonelle valuta består i at de besitter en unik kunnskap om hva som skjer bak kulissene i norsk politikk! Utlagt skulle dette bety at jo senere en går hjem fra Presseklubben (den tidligere Ryktebørsen), jo bedre forutsetninger har man for å skrive autoritativt om norsk politikk. Når journalister reagerer så stereotypt avvisende på kritikk, skyldes det nok at de innerst inne vet at dette er tynne saker.

De som prøver å oppdra hunder, møter disse dyrenes kognitive begrensninger: Hvis man prøver å peke, ser bikkja bare på fingeren og forstår ikke at den skal feste blikket på det man peker mot. Når de politiske journalistene nistirrer på politikkens backstage istedenfor å utvikle kunnskap og innsikt om den verden politikken skal prøve å få (be-)grep om, mister de evnen til å føre skarpe, intelligente samtaler som kunne utfordret politikerne til å tenke dypere og begrunne bedre. Konsekvensen er at vi alle blir litt dummere og mer dekadente.

Journalistene taler mye om folks politikerforakt − en forakt de selv aktivt har vært med på å skape. Det de gjerne overser, er at de har trukket seg selv med i fallet. Meningsmålinger og bloggreaksjoner tyder på at journalist- og medieforakt er et vel så utbredt fenomen i det norske samfunnet som politikerforakt. For journalistene haster det å bevise at også de kan takle kritikk og underliggjøre seg sin egen snevre laugsmentalitet, slik vi (og de) i større og større grad krever av de virkelige profesjonene. Reaksjonene på Lysbakken og Røe Isaksens utfordring har avslørt for all verden at medienes keisere er farlig tynt antrukket.

Journalistikk som dogmatikk